En sann historisk familiehendelse fra Sandvika på Borøy, Tvedestrand kommune.

Lite visste mine tipolderforeldre i Sandvika på Borøy at de skulle komme til å være vertskap for Richard Wagner og hans familie. Og like lite visste de at det skulle lages en berømt opera over hendelsene fra de dagene. – Og visste du at denne operaen er et årlig skuespill i Sandvika på Borøy.

Dette gamle huset, rødmalt og meget stort, er efter all sannsynlighet stedet i Sandvika på Borøy hvor Richard Wagner losjerte i juli 1839. Fotografiet, i Universitetsbibliotekets eie, er meget gammelt, for huset ble revet i 1885. Det tilhørte rederfamilien Jens og Marthe Dorthea Jensen (f. Holm). Klippene stuper bratt i sjøen og kan lett tenkes å ha gitt idéen til at Senta i «Den flyvende hollender» gir sitt liv ved å styrte seg i havet fra klippene. Huset er åpenbart stort nok til å kunne romme den spinnestue som er operaens 2. scenebilde.

Jens Jensen d.y. (f. 1791 – d.1842) som ble gift 1817 med Marte Dorthea Aagesdatter Holm f. 1790 fra Kongsberg, kom til Borøy i 1817 og d.1854 på  Borøy. Ekteparet fikk 6 barn, hvor den eldste var Lauritz (Lauverendtz) Jensen som var skipper og døde av beriberi i Philadelphia USA. Det var denne Lauritz som i andre ekteskap giftet seg med Gurine Gudbrandsdatter fra Paalsrud i Odalen og fikk datteren Sigrid Jensen som så giftet seg med major Peter Theodor Viken.

Landhandleriet i sjøbodene i Sandvika (til høyre her) er idag (2004) revet og erstattet med helårsbolig. Det var Jens Jensen sin bror som drev landhandel her.Hvis man tar seg til å besøke Borøy i Tvedestrand kommune og kjører mot Sandvika kommer man ned på kaien hvor disse husene engang sto. På kaien har kulturetaten satt opp flotte informasjonstavler om hendelsen – og den dag i dag – hver sommer – framføres akten om «Den Flygende Hollender» av lokale skuespillere med seilskipet Sørlandet som seilskipet Thetis.

 

Historien bak «Den Flygende Hollender» er slik: (O.A. Aalholm skriver i sitt utdrag av artikkel i Aust-Agder Arv, Aust-Agder-Arkivet)

«Thetis» het en liten østpreusisk skonnert som ble bygget i Pillau 1831 og var på 106 tonn. Den gikk nokså regelmessig mellom hjemstedet _ som var Königsbergs havneby – og London. Dypgåendet var 8 fot 9 tommer. Lastet med 99 lester havre og 2 lester erter seilte «Thetis» hjemmefra 19.juli 1839, men kom denne gang ikke til London før 12.august 1839. foruten kapteinen, R. Wulff, var der seks manns besetning om bord. 

Skonnerten var langt fra beregnet på passasjerer, men kapteinens trange og ukomfortable kahytt var likevel på denne reisen opptatt av et ektepar med en svær nyfundlender, Robber. Ektemannen var arbeidsløs og lutfattig, en blek og genial tysk kapellmester og komponist med et den gang ukjent navn, Richard Wagner (1813-1883). Hans strålende vakre og jordnære frue var skuespillerinne. Hennes navn var Minna Wagner, født Planer (1809-1866).

(Oppslag i Aftenpostens morgen-nummer av 10.januar 1970 av Hans Jørgen Hurum).

«Den Flygende Hollender». Operaens bakgrunn er omsider klarlagtSom alle operainteresserte vet, utspilles handlingen i Richard Wagners opera ”Den flyvende hollender” et sted på norskekysten. Men hvilket sted?«Sandwike ist’s” — heter det i åpningsscenen. Men det er et utall sandviker pa norskekysten. For eksempel finnes det to av dem, som bærer navnet Sandvigen (Sandvika), forholdsvis nær hverandre i Aust-Agder — den ene på Hisøy nær Arendal, den andre på Borøy nær Tvedestrand.

Lenge trodde man feilaktig at Wagners «Sandwike» var på Hisøy, nærmeste bestemt ved Slåbervig, hvor det i sin tid fantes en vindmølle. Dette ble til «Miihlenheim», hvor Wagner personlia skulle ha vært — noe som bl. a. stod å lese i Glasenapps utgave fra 1905 av «Das Leben Richard Wagner’s». I norsk litteratur oppstod de utroligste legender om Wagners besøk i og ved Arendal. — Senere fant man ut at det var en mølle også på Borøy, her en vanndrevet mølle

. Det er antakellg den møllen Wagner besøkte, åpenbart i sammenheng med at Wagners skip supplerte sin vannforsyning ved møllen.

Det skulle en Sherlock Holmes til å greie ut de historiske flokene. Men nå ihøst dukket Sherlock Holmes opp — i skikkelse av fylkesarkivar Olav Anton Aalholm ved Aust-Agder-Arkivet. Efter oppfordring fra Den Norske Opera har han utredet hele affæren om Richard Wagners «forlis» på norskekysten grundig og fyldig. Hans betenkning vil bli trykt i løpet av året i Aust-Agder-Arv, og ved elskverdig tillatelse fra fylkesarkivar Aalholm ligger hans opplysninger — dels hittil ukjente — til grunn for følgende resymé av operaens bakgrunn og tilblivelse.

Da Richard Wagner den 19. Jull 1839 forlot Riga ombord i skonnerten Thetis på vei til London, var han en ganske ukjent komponist. Han hadde flakket om som kapellmester og dirigert standardrepertoaret av franske og italienske operaer som var å la mode. I Riga hadde han, sin vane tro, satt seg i gjeld. Det var ganske enkelt en flukt han gjorde da han kom seg ombord i Thetis sammen med sin kone og sin hund, newfoundlandshunden Robber. Thetis, som var lastet med 100 lester havre og 2 lester erter, gikk i fast rute mellom London og Konigsbergs havneby. Det var ingen engelsk skute, som det gjerne heter, den var øst-prøyssisk, en nybygd skonnert på, 106 tonn og med seks manns besetning under kaptein R. Wulff.

I Skagarak møtte Thetis en hard sydvest som drev skuten mot norskekysten. Kapteinen heiste losflagget som ble oppdaget av losen Niels Tallaksen hjemme i Holmesund i Flosta. Han dro ut med sin store skjekte med en av sønnene som losgutt, kom seg ombord i Thetis og bragte skuten i nødhavn. Wagner skrev i reisedagboken:

«29. (juli). Ved storm f ra vest måtte innløpe en liten norsk havn i nærheten av Arendal. Om aftenen i land med (fru) Minna. Eiendommelige teminger av sten i sjøen. Sted: Sand-Wigke.»

Litt fyldigere skrev han i sin Autobiografiske Skisse: «Farten gjennom de norske skjær gjorde et forunderlig Inntrykk på min fantasi — sagnet om den flyvende hollender, som Jeg fikk bekreftet av sjøfolkene ombord, fikk hos meg en bestemt personlig farve som skyldtes sjøeventyret jeg hadde opplevd.»

På sine eldre dager dikterte Wagner ytterligere detaljer til sin annen kone (Pranz Liszts datter Cosima). Med den kyndige losen ved roret opplevde han et av de mest storslagne inntrykk i sitt liv. Den sammenhengende bergkjeden løste seg opp i øyer og holmer eftersom landet nærmet seg. De endte i smult, blankt vann, og «en usigelig lettelse kom over meg da ekkoet fra de uhyre granittvegger kastet tilbake mannska-pets kraftige rop da de lot ankeret falle og beslo seilene. Den korte rytmen i disse ropene… formet seg til temaet for matros-sangen i min. Flyvende hollender. Jeg fikk vite at det lille fiskerleiet som tok imot oss, het Sandwike og lå noen mil fra det større sted Arendal. Vi f ikk hvile ut i huset til en skipskaptein som var ute og seilte. Stormen fortsatte imens i åpen sjø og holdt oss fast her i to dager.»

Om det var noen storm i meteorologisk forstand, vites ikke. Det var intet skipsforlis på Sørlandskysten på grunn av storm den sommeren. Thetis var fullt sjødyktig ved innseillngen, Men mengdevis av seilskuter søkte nødhavn de dagene, skuter som skulle vestover og oppgav å stampe seg frem mot vestaværet. Ikke mindre enn femten østersjøfarere la i nødhavn ved Sandøya, Borøya, Kalvesund og Narestø siste dag i jull 1839.

Det er ikke ringeste tvil om at Thetis kastet anker i ly av Borøya. Askeflu er navnet på de «uhyre granittveggene» som gav ekko i Daa Matrosenlied. I operaen ankrer den flyvende hollenders skip opp ved siden av et norsk skip. Det omtales i teksten som «Dalands skip», «nordmannens skip» og «det norske skip». Efter losregnskapene stemmer det at en norsk skute lå ved siden av Thetis
. Det var Thomas Pedersens brigg «Anne Birgithe Marie». Også en tredje skute hadde søkt ly ved Borøy, den hannoveranske koffen «Anna».

Los Tallaksen førte Thetis ut i sjøen igjen den 1. august efter å ha gjort et forgjeves forsøk, med en lettere grunnstøting til følge, dagen i forveien. Dermed er det tvilsomt om Wagner skulle ha fått tid til å besøke Arendal, enn-si til å gl musikktimer der, som det har vært hevdet.

Det er overveiende sannsynlig at han og fru Minna overnattet hos redermadamen Marthe Dorotehea Jensen, hvis store, rødmalte hus ble revet i 1885. Sjøboden under Digernesfjellet står derimot fremdeles, nå omdannet til sommerbolig.

Digernesf jellet svarer bra til en slik «vorstehendes Felsenriff» som operaens Senta kaster seg ut fra i siste akt: hun ofrer livet for å befri hollenderen fra hans for-dømmelse. Og vel kan man tenke seg at Wagner opplevde en spinnescene der i huset, hos madame Jensen og hennes voksne datter jomfru Wilhelmine Sofie med et og annet tyende — kalte de tyendet for «jenta», er veien kanskje ikke så lang til Senta?

Sagnet om den flyvende holleder skal ha sitt utspring i en viss Vanderdecken, en hollandsk skipper som svor at han skulle runde Kapp det gode håp, om det så skulle koste ham et evig liv pa sjøen.

I romantikkens dager svermet man for selsomme historier, inklusive spøkelseshistorier, og sagnet om Vanderdecken ble tede litteratur og musikk. Heinrich Heine streifet hollenderen første gang i sine «Reisebllder. Geschrie-ben auf der læel Nardeney».

Omtrent samtidtg laget engelskmannen Edward Fitzball (librettisten til «Begimentets datter») en opera, «The Flying Dutchman, or The Phantom Ship» som hadde premiére i London i 1827. Heine kjente operaen, og fortsatte i 1834 med «Die Fabel von der fliegende Hollånder». I 1839 — altså samme år som Wagner var i Norge — utkom Captein Marryats «The Phantom Ship, or The Flying Dutchman».

Da Wagner kom til Paris vla London og gjorde sitt første utkast til «Den flyvende hollender» våren 1840, kjente han Heine og henla handlingen til Skottland — som. Heine og Fitzball hadde gjort det. Ennå i mai 1841, mens Wagner omskrev sitt første utkast, kalte han den norske skipper Daland for Donald, i den skotske tradisjon Captain Donald.

Vi har altså nå fylkesarkivar O. A. Aalholm å takke for viten i stedet for rykter og gjetninger om tilblivelsen av Richard Wagners gjennombruddsverk: Sagnet om sjømannen på sitt spøkelsesskip, «Den fremmede», som bare en gang hvert syvende år fikk komme i land. Fant han ikke der den kvinne som var villig til å gi sitt liv for ham, var han dømt til å fortsette sin evige ferd over havet. Men han fant henne. Takket være en tre dagers sydvest i juli 1839 ble det en blond norsk jente fra meget nær Tvedestrand. 

Engelsk omtale skrevet av Kristian Evensen (tremenning) kan du se her: http://www.trell.org/wagner/norway.html