Gustava Karoline Viken – en frontkjemper for kvinnesak og likestilling i et mannsdominert samfunn. En sterk kvinne med en myk og skrivefør penn
.
Gustava Karoline Wiken, gift Røkholt, også kalt «Gusta» ble født den 16. mars i 1869 på husmannsplassen «Wiken» under Grime gård i Søndre Land. Hun var eldst og eneste jente i en søskenflokk på 8 barn. Hun bar navn etter sin tidligere fødte søster som bare ble snaut 2 år gammel (26.06.1866 – 05.05.1868). Gustava sine foreldre var omgangskolelærer Christofer Torstensen Wiken i Søndre Land med hustru Severine Pedersdatter fra Horn gård.
«Gusta» var et oppvakt barn som tidlig fikk lære seg kunsten å lese og skrive
for the Primarythan half buy viagra.
. Hun gikk fra barnsben av i sine foreldres fotspor, tok lærerutdanning og praktiserte først som 
lærerinne ved Fredheim, nye Ringelien skole, hvor begge hennes foreldre var de først ansatte lærere. Ringelien Skole ble bygget i 1881 og huset også den gang lærerboligen, så familien hadde ikke lang vei til skolen (her vises foto av det som er igjen av skolen, idag museum). Her ble også grunnlaget lagt for Gusta sitt syn på levevilkår og sentrale samfunns-spørsmål. Hun fikk etter hvert et sterkt ønske om å delta aktivt i dagsaktuelle tema, bl.a. samtidens kvinnesyn.
Fra 1900 ble hun ansatt som lærerinne ved «Gullverket Skole» i Eidsvoll og hun utviklet i disse årene et politiske vestre-orienterte syn som brakte henne inn i politikken og hun ble i 1907 valgt inn i herredsstyret for Arbeiderdemokratene. 3 år senere – i 1910 – står hun på valglisten til partiet Venstre. Fra 1911 ble hun ansatt som lærerinne ved Habberstad Skole i Eidsvoll. Hun fornorsket «Wiken» til «Viken» etter 1900 og arbeidet nå både som lærer, skribent, poet og politiker og var aktiv i alt som hadde å gjøre med kvinnebevegelsen (Jfr. nedenstående vedlegg).
I 1918 giftet Gusta seg med lærer Jens Røkholt 06.12.1862 – 18.01.1948). Ekteparet flyttet da til småbruket Opaker av Habberstad (foto år 2011). Hans foreldre var Jens Paulsen Røkholt, f.1826, og Maren Gurine larsdatter fra Nystun Røkholt. Jens hadde 5 søsken. Da en bror Lars utvandret til Amerika i 1885 ble Jens med han over, men returnerte i 1917. På bildet kan vi se det gamle huset i bakgrunnen. På motsatt side av veien ligger den gamle låven.
Senere – da Gusta sluttet som lærerinne – bygde ekteparet en villa på Tønsakerjordet i Eidsvoll (foto av huset, år 2011). Ekteparet fikk ingen barn. Gustava Karoline Viken døde 10. oktober 1945 og Jens døde 3 år senere, den 18. januar 1948.
Gusta hadde en stor produksjon etter seg i form av dikt, fortellinger, noveller, artikler og flere bokanmeldelser – først i avisen «Eidsvoll blad», senere fra 1909 i avisen «Eidsiva» som ble utgitt i perioden 1909-1936. I 1910 går fortellingen om «Jo Kleven» som føljetong i «Eidsiva». Rykter sier at denne i sin tid ble utgitt som bok uten at vi har lokalisert noe slikt.
Den 23-7-1911 skriver hun om Randsfjorden hvor hun vokste opp:
KJÆRE «EIDSIVA»
«Mens græsset gror i grønne lund» – sang bestemor. Det var omkvædet i en gammel viselek – og det kom mig uvilkaarlig isinde mens jeg gikk og ryddet heroppe i det sollyse værelset og saa ned paa alt det grønne – og gjennem løvet og bjerketopperne utover Randsfjorden og møtte alt det grønne paa den anden side igjen. Her er det igrunnen slett ikke fortørket. Åkrene staar som en kaal, og høiet er mangesteds tykt paa hesjelinerne. I de tørre, bratte bakker, er det vel litet, men er det ingen av dem saalangt øiet naar, og jeg snakker bare om det, jeg har inden synsvidde for øieblikket.
Randsfjorden er blaa idag – blaa i sommervinden, speiler bare den blaa himmel i sin flate. Idagmorges var den speilblank og satte hele bygden paa hovedet. Ja, slik er den. Den sparer ikke paa de flotte, hvite vaaningshuse med de blankrutede verandaer likesaalitt som de mange hytter og hus , som ligger i krands og klynger opover lierne ovenfor. Og saa vi bare saa godt – ja, saa kunde vi vel og se de respektive eiere av de store hjem staa likesaa galt paa hovedet som husmanden og arbeideren i de smaa. Husmanden, ja? Her er husmænd over en lav sko og vel det.
Oppe i skogkanten ligger pladsene – halvt gjemt mange. Andre ligger som «Frihet» i Aanruds «Sidsel» slik, at solen brende i ruterne om kvelden. Det er de paa østsiden av Randsfjorden det – forstaas. Vi har ogsaa en hel del huse som ikke er husmandsstuer paa den østre side paa skraa nord for mit vindu. Der er arbeiderboliger for arbeiderne ved sliperiene Fald og Skrankefos. Der er nok ingen stans i arbeidet. Uorganiseret altsaa, hele smeiten.
Retover for mit vindu ligger det fra reiseruter og kort bekjente Granumskaret, hvor Valdresbanen fra Eina, Trevand,Skruklid kommer susende frem til bygda og forsvinder paa veien indover til disse respektive stationer. Høit oppe i skogklædt berg gaar jernbanelinjen med fjeld over og styrtningen under saa man kan fryse over sin arme ryg ved tanken paa en mulig katastrofe der. Men fra det høie stade derborte er det en vidunderlig utsikt – og vi landinger føler ved siden av frysningen over ryggen noget av bygdepatriotismen krible behagelig inde i det mer og mindre ædle bryst:
Vakkert – vakkert er det dette, vårt søndre land!
Javist er her vakkert og her ser man rigtigt mangt, man vistnok vanskelig finner make til i mange dele – men alle historier kan fortælles paa to maater mindst og alle virkelighetsbilder har sol og skyggesider. Det demokratiske Land er ogsaa et meget aristokratisk Land, og det blev visselig en smakssak, naar man ser ut av sit vindu og sammenligner med andre steder som staar prentet i sjelens bund – det blir en smakssak, hvad enten man ser indigjennem eller bare utenpaa, og det kommer kanske an paa øieblikkets stemning hvad man liker bedst.
«Mens græsset gror i grønne lund» er det vakkert overalt paa østlandsbygderne – og jeg vet ikke jeg,»Eidsiva», hvad jeg foretrekker? Enten det er egnene om Randsfjorden eller de tragter, hvor du færdes allermest – ?
S. Land 23-7-1911.
G.V.
——————–
Klipp:
Eidsiva 10. sept 1910:
Vi kvinder
Ja, hvad gjør vi mens mændene vore ruster seg til valg. Gaar vi der i vort daglige traak og sliter med vort og tænker, at alt dette staaket er idelt tul, som vi vist ikke skal bry hodet vort med? Vi har næsten ikke lov til at tænke slik. Stemmeretten vor er ansvar. Vi faar vænne og til at tænke – høre og se og tænke.
«Jeg skal vist ikke ha no med den politiken, den kommer mig ikke ved» siger somme. Samfundssaker maa da komme os ved al den stund vi utgjør slik en stor del av samfundet, og samfundssaker er og blir politik. Jeg vet, det er saa uendelig meget andet som optar os kvinderne – tusende småting av alle slags – især da dem av os som har hus og hjem. I de små hjem – og av disse er det vel allerflest – der er det som regel et stadig traak fra morgen til kvæld med mat og tøi – med alt det levende ute og inde som skal ha sit. Men jeg vet ogsaa, at meget av dette arbeide gaar noksaa vanemæssig, og tankerne hænger vel imens snart ved et, snart ved et andet – ofte ved høist uvedkommende og for os unyttige ting. Er vi fler , er det gjerne prat – og hvad prater vi om? Jeg har mit arbeide slik, at jeg vandrer forbi et arbeidslag av mænd om dagen – og der er som regel samtale, enda det er akkordarbeide de holder paa med.
Jeg slutter derav, at vi alle hai- tid til interesser – mer og mindre tid. Det kommer tilsidst an paa, om vi er en smule vaakne, om vi vil – og hvad vi vil. Og hvad vil vi nu til valget? Stemme – naturligvis. Med mændene vore, om vi har nogen? Med slegt og venner? For det har vi alle.
Ja, kanske det passer – kanske ikke? Dt er dog heldigvis en hel del som vet, hvad de vil – som ikke spør – men som helst tok og vendte alle de andre til samme vilje, om det var mulig. Det er dem som smiler til politiske interesserte kvinder. Det er dem som siger, at vi alle er fryktelig radikale paa en eller anden maate.
Ja, gid det vai’ saa vel, at alt det reaktionære publikum hadde ret i, at kvinderne, fra deres standpunkt set, var radikale. Vi behøver derfor ikke være farlige revolutionsmennesker. Vi kan saa inderlig gjeme være rolige, sindige – ja tænk, ogsaa snille, pliktopfyldende mennesker for det.
Det demokratiske livssyn behøver slet ikke sitte utenpaa os. Som alt der hører sindet til, nøier det sig med hjerterummet.
Kvinder, lad os gaa til valg paa et demokratisk livssyn!
G. V.
——————–
Vedlegg
I «Eidsiva» 18. mars 1911 står følgende, leserinnlegg:
Hun hørte ikke med til den store, kjære familie.
Eidsvold er en bygd, som paa mange maater gjør sig bemerket. Særlig naar det gjelder kommunale besættelser. Saaledes har skolestyret med elsk lagt sig efter en maate aa besette paa, som maa gi indtryk av, at det ikke blir tatt saklige hensyn til vedkommendes politiske og aandelige overbevisning. Det morsomste ved skolestyrets besættelse er den» undskyldning» skolestyrets konservative benytter for sin stemmegivning. «Det er ikke politik» sier de, «for den ansatte kan for alt hva vi vet, ogsaa være venstremand, eller socialist».
Ja, I gode herrer, det kan være saa. De nyansatte har endnu ikke forsyndet sig ved at føre radikal politik. Det har hr Sandmo, Refsdahl og frk Viken gjort. De har forsyndet sig drabeligen. De kan ikke brukes.
Vi maatte gjøre denne betraktning i anledning den sidste «besættelse» i Eidsvold skolestyre. Blandt ansøkerne til Habberstad skole var ogsaa lærerinde ved Guldverkets skole, frk Gusta Viken. Men som sagt – frk Vikens politik og aandsretning passer ikke i de høie herrers kram. Hun faar bli der hun er. Og ikke nok hermed, men for at være sikker paa, at frøken Vikens gode attester ikke skal gjøre for god virkning, oplyses under møtet: formanden var privat meddelt at frk Viken bl a ikke var flink i regning. Ved dette sidste schaktræk skal vi forløbig stanse.
———————————-
I sannhet er Gusta en av norges ildsjeler i en tid hvor nasjonen Norge går fra å bli regjert til selv å regjere eget bo med egen konge. Det vi har av Gusta sine dikt og fortellinger m.v. blir lagt ut for nedlasting på http://www.devold-viken.net