Hallvard Ophuus Devold

Satt inn et par fotos: 18.02.2013 

Hallvard Ophuus DevoldHallvard Ophuus Devold  Født: 08.11.1898 – død 10.09.1957.Hallvard Ophuus var sønn av presten Harald Ophuus Devold og var en norsk fangstmann, meteorolog og oppdagelsesreisende i polare områder. Hallvard fikk kreft og døde i 1957. Han er begravet på kirkegården ved Kopervik kirke på Karmøy i Rogaland.
Utdannet cand. oecon. I 1925—26 var Devold bestyrer for den norske radiostasjonen på Jan Mayen, som var på 3 mann. Devold hadde også en sentral rolle da Norge sikret seg retten til øya Jan Mayen i 1928. På en av sine ekspedisjoner heiste han 27. juni 1931 det norske flagg i Myggbukta på Grønland og annekterte deler av Øst-Grønland under navnet Eirik Raudes Land.

Dagen etter flaggheisingen sendte Devold ut følgende telegram for å annonsere okkupasjonen:

«I nærvær av Eiliv Herdal, Tor Halle, Ingvald Strøm og Søren Richter er idag det norske flagg heist i Myggbukta. Og landet mellom Karlsbergfjord i syd og Besselfjord i nord okkupert i Hans Majestet Kong Haakons navn. Landet har vi kalt Eirik Raudes land».


==========================================================

<kilde: «Polarliv» av Hallvard O.Devold, Gyldendal Norsk Forlag, 1940>
Telegrafist, fangstmann og senere forretningsmann. Utdannet til Cand.oecon i 1920

1920 meteorologisk observatør på «Kvadehuken» Svalbard.
1924-25 bestyrer av den meteorologiske stasjon på Jan Mayen.
1926-28 fangstmann på Øst-Grønnland.
1929-32 leder av Arktisk Næringsdrift A/S med fangstvirksomhet på samme sted (reve-avl).
1933-34 var han bestyrer ved Isfjord Radio på Svalbard.
1938 ledet han en ekspedisjon til sør-øst Grønnland for å fiske laks.
==========================================================

Andre kilder: http://polarlitteratur.com/devold.htm

(Flg. kilde: sønnen Eirk:)

1940 deletok på fransk side i slaget om Narvik. For dette mottok han senere en fransk orden. (På grunn av sitt NS-medlemskap fikk han ikke lov til å delta i norske styrker).
1941 ledet han en ekspedisjon med selfangstskuta «Buskø» til nord-øst Grønnland for Adolf Hoel. Her ble de oppbrakt av amerikanere og ført til Boston i USA. Fra USA ble Hallvard O. Devold overført til de norske myndighetene i England og ble der internert fram til krigens slutt (kilde: «Buskø-affæren» av Frode Skarstein, Polarinstituttet). Jfr. også kilden: Eirik Raudes Land

Hallvards landssvikssak er nokså spennende lesning, som man kan finne i Riksarkivet.  Han slapp tiltale ved å betale et forelegg, og da kun for sitt NS-medlemskap. Buskø-saken var sentral i etterforskningen som ble gjort mot ham, men det ble altså ikke reist tiltale. NS-medlemmer hadde vanskelig for å få arbeid etter krigen, selv om de ikke hadde en landsvikdom på nakken.
Vanskelig ble det også for Hallvard. Han tok kontakt med familien men endte opp hos sin eldre bror Joacim som på den tid var lege i Nissedal kommune. Der fikk han bo med han en periode mens han forsøkte å få etablert en revefarm, noe han visste mye om fra sin tid som fangstmann (jfr. Polarliv).

Men det gikk galt med revefarmen og han fikk så tilslutt arbeid som tømmerhogger i Rømskog hvor han ble værende i hele 6 år.
Hallvard fikk da kontakt med Lauriz Devold, en slektning i Ålesund som drev et silderøkeri med god fortjeneste. Lauritz overtalte så Hallvard om å starte en tilsvarende forretning lenger sør i landet – ut fra de informasjoner som ble gitt av broren Finn om sildas vandringer langs norskekysten. De ble enige om at Karmøy kunne være et godt lokaliseringsted for et nytt silderøkeri. På Karmøy gikk det bra for Hallvard og han giftet seg med Karmøyenken Halldis Worre, f. Sunde.

Den 27.07.1931 heiste han – etter å ha mottatt et telegram fra aktivister i Norge – det norske flagg i Myggbukta på Øst-Grønnland og tok landet mellom Carlsbergfjorden og Besselfjorden (Eirik Raudes Land) i besittelse for Norge. Det ble stor ståhei, men okkupasjonen ble behandlet på regjeringsnivå og bekreftet for almenheten av daværende statsminister Kolstad.

Myggbukta-w

Okkupasjonen ble senere behandlet av den internasjonale domstolen – og Norge tapte saken (mot Danmark).

I 1932-33 deltok Hallvard i Riiser-Larsen ekspedisjonen til Antarktis. Denne ekspedisjonen gikk galt da isen løste seg opp i en storm, før de hadde fått depot på fast land. De overlevet med nød og neppe etter å ha drevet til havs på et høyt isflak, hvor fra de ble plukket opp av en hvalfangerskute, takket være bruk av en ny type kortbølgeradio (gnistsender). Hunder og utstyr gikk tapt.

==========================================================

<kilde: «Polarboken» av 1957 har en artikkel om Hallvard Devold.> 

<kilde> Mail-logg 07.03.2002: Hans Edgar Viken til Norsk Polarinstitutt:


I «Polarboken» av 1957 skriver Adolf Hoel i sin omtale:  «Hallvard Devold – et merkelig liv.»

==========================================================

Herre i herreløst land

(Hentet fra ”Karmøybladet” datert Tirsdag 24.april 2007 av John Reidar Bøe.

Intervju med Hallvard sin sønn Eirik Hallvard Devold) 

Hallvard Devold var i en kort periode herre over herreløst land da han og flere med han okkuperte et område på Nordøst-Grønland i 1931. Kort tid etter gjorde den norske regjeringen Nordøst-Grønland mellom 70-75 grader nord offisielt til norsk område. Fra 1921 til 1933 knivet Danmark og Norge om suvereniteten over isødet Grønland. Øst-Grønland var datidens heteste utenrikspolitiske tema. Danmark mente det hadde suverenitet over hele Grønland. Norge hadde de samme ambisjonene når det gjaldt Øst-Grønland spesielt med tanke på sine betydelige fangst- og fiskeri-interesser. En sentral person i striden var innflytta koperviksbu Hallvard Ophuus Devold (1898-1957), som er begravet på kirkegården ved Kopervik kirke. Det er snart 50 år siden at han døde. Devold var en berømthet i sin samtid. Han levde sine siste dager på Gofarneset i Kopervik, men var egentlig halvt sunnmøring og halvt nordlending.
Hele livet var det dramatikk rundt Devold. Sammen med sin bror Finn overvintret han to år utenfor Ny-Ålesund på Svalbard (1923 25) og var meteorologisk observatør da Roald Amundsen startet på sin flytur mot Nordpolen i 1925. Deretter var han ett år på Jan Mayen, der han i 1926 var med på å annektere øya på vegne av Meteorologisk Institutt. Dette ble bakgrunnen for at Jan Mayen ble underlagt norsk suverenitet i 1929. Så overvintret han 6-7 år på Øst-Grønland, fire av dem i Myggbukta utover på 1920-30-tallet.

.
Reddet livet til to mann
I juli 1924 reddet Hallvard og Finn Devold og fangstmannen Kristian Jacobsen livet til to mann fra The Oxford University Arctic Expedition, som hadde nødlandet med et lite sjøfly i Forelandsundet utenfor Kvadehuken ved Ny-Ålesund. Engelskmennene forsøkte først å padle flyet inn til land, men måtte gi opp på grunn av sterk vind. De drev nordover i timesvis for vær og vind. Nærmere midnatt ble de tilfeldigvis oppdaget av Jacobsen og Devoldene, som omgående satte en liten 16 fots motorbåt på sjøen. Det ble en dramatisk redningsaksjon i 16 sekundmeters vind. De klarte med en del strev å buksere seg opp til sjøflyet og fikk satt en slepeline ombord. Etter hvert ble flyet slept til land.
Som leder for den engelske ekspedisjonen skrev Mr. Binney senere i sin rapport til University of Oxford: «Vi var både psykisk og fysisk utkjørt da vi nådde land. De tok oss med til sin komfortable hytte og gav oss det beste de hadde. Det var som å spasere inn i en venns værelse i Oxford. Ingen av oss vil glemme det måltid vi ble servert den natten; dampende kaffe, stekte ærfuglegg og skinke, smørbrød og marmelade. Mer ideelle redningsmenn kan man neppe tenke seg. De talte vårt sprog og delte våre interesser. Vi hadde ikke vært i deres selskap en time, før vi spøkte og lo som om vi hadde vært venner hele livet. De spilte fiolin for oss og trakterte oss med toddy. Mr. Binney tilbød nordmennene en pengesum som takk for redningen, men dette ble høflig avslått av en av Devoldene med følgende ord: «No thanks, there are still white men in Norway».
Broren Finn Devold gikk på 50-tallet under kallenavnet «Sildeprofeten» fordi det var han som varslet eventuelle sildestimer utenfor norskekysten. Han var kjent for mange også på Karmøy, som fisket etter sild frem til 1958 da vintersilda svikta og sildeeventyret brått tok slutt.

.
Sin beste tid
– Bortsett fra alle overvintringene på Øst-Grønland ble nok perioden i Kopervik min fars beste tid, sier Eirik Devold. Silderøykeriet gikk bra, produksjonen økte og produksjonslokalene ble utvidet. Mye røykesild ble eksportert til Syd-Amerika. Til tross for at faren min alltid klarte seg ut av alle de farlige episodene han kom ut for, så hadde han nok også en del uflaks i sitt liv. Grønlandssaken og tapet av mange fangsthytter der borte, samt ekspedisjonen til Antarktis er eksempler på det. Men i et brev til dosent Hoel fra cirka 1950 fortalte han litt selvironisk: «Jeg er så uvant til å ha held med meg at min suksess her på Karmøy begynner å gå meg til hodet», forteller sønnen.
I sin minnekronikk i Nationen i september 1957 skrev Hoel: «Hallvard Devold var en helt igjennom idealistisk anlagt natur, og hadde en sterk nasjonal innstilling. Han var bramfri i all sin ferd og søkte aldri publisitet omkring sitt navn. Han var i besittelse av stor humor og var en elskverdig, morsom og hyggelig kamerat, men han kunne også anlegge en raljerende eller spydig tone, og var slagferdig i diskusjoner. Som polarforsker og fangstmann var han usedvanlig dyktig og uredd. Han skrev godt for seg og utgav i 1940 en meget verdifull og interessant bok, «Polarliv», om sine opplevelser og erfaringer fra de arktiske egner», mener Eirik.

.

Gift i Kopervik
Hallvard Devold giftet seg med koperviksjenta, Halldis Worre, (født Sunde) enke etter sjømann Worre, som hun hadde fire barn med, Eva, Per, André og Ola Worre. I årene fra 1950 til 1957 bodde Hallvard Devold blant annet i Aksneshuset i Kopervik og var disponent på silderøkeriet på Gofarnes, hvor han og Halldis siden bygde seg hus. Røkeriet på Gofarnes ble nedlagt etter den perioden. Mens Hallvard var syk, overtok Per Worre ledelsen av silderøkeriet. Han husker godt at både karmøykunstneren Magnus Gjertsen og forfatter og pelsjeger Helge Ingstad var på besøk hos han i Aksneshuset. Han var en svært interessant person som var flink til å fortelle fra sine ulike ekspedisjoner, sier Per Worre. Jeg tror de likte å høre han fortelle, legger han til. Silderøkeriet på Gofarnes hadde på det meste 10 mann i arbeid og åkrabu Lyder Thomassen var den gang formann.
Sønnen fra Hallvards første ekteskap, Eirik H. Devold har engasjert seg i farens spennende ekspedisjoner og i Grønlandsaken. Han har lyst til å arrangere en tilstelning i Kopervik til sommeren til minne om Grønland-saken og hans far.
Jeg synes det kunne være bra om det kunne skje i samarbeid med Kopervik historielag, sier han. Sommeren 2006 er det 75 år siden flaggheisingen i Myggbukta og det kan være artig med et møte i den anledning, sier han. Selv var han i Kopervik for tre og halvt år siden og besøkte graven til sin far på kirkegården i Kopervik og sønnene etter Halldis Worre.
Hallvard Devold var en meget kjent mann i Norge i 1930-årene. Alle visste hvem han var og avisene var fulle av artikler om han, spesielt fra og med sommeren 1931.

.

Mange nysgjerrige
– Jeg husker at da jeg var barn, ble jeg flere ganger stoppet av fremmede på gaten, som spurte om jeg var sønn av Hallvard Devold og som ville vite hva han holdt på med nå. Det var hyggelig for meg, forteller Eirik.
Under Grønlandstiden var Hallvard Devold involvert i selskapet Arktisk Næringsdrift A/S. Selskapet sendte hvert år ut fangstekspedisjoner til Øst-Grønland som ble organisert av Norges Svalbard- og Ishavs-undersøkelser i 1929-41, og etter krigen var virksomheten i gang i 1948-57.
– Min far var også med i slaget ved Narvik i 1940. Under den franske fremmedlegionens kommando hadde han i Narvik en del meget dramatiske opplevelser og var direkte involvert i skuddvekslinger og kamper med tyskerne, men klarte seg uten å bli såret. I et angrep mot tyske stillinger fortelles det at Devold lå i baugen på en robåt og skjøt som besatt mot fienden mens to mann rodde som gale over fjorden mot tyskerne og kulene hvinte rundt hodene på dem. Hensikten med denne dumdristige roturen var å opprette et lite brohode på stranden nær den tyske stillingen og beskyte tyskerne fra siden når en større alliert styrke kom efter over fjorden, forteller Devold.
– I sin minnekronikk i Aftenposten i september 1957 skrev Helge Ingstad følgende om min far : «Tilslutt vil jeg nevne Hallvard Devolds innsats under krigen i Norge, jeg kjenner noe til den fra menn som slåss ved hans side. Han meldte seg straks til tjeneste, havnet i Narvikdistriktet hvor det gikk hardt for seg. Han var med på det siste stormløpet oppover fjellet mot tyskerne, som ble drevet tilbake, hvorefter Narvik ble erobret. Major Knut Haugland, den kjente mann fra krigens dager og Kon-Tiki, forteller at Hallvard Devold var blant de elleve første nordmenn som rykket inn i Narvik», sier Eirik H. Devold om sin far.

.
Okkupasjonen
Østgrønlandavtalen, som ble undertegnet i 1924 og skulle vare til 1944, gav dansker og nordmenn samme rettigheter i området. Også franskmenn, engelskmenn og canadiere hevdet sine rettigheter på Østgrønland. Hele tiden sendte både Danmark og Norge ekspedisjoner til Grønland med klart mål å hevde sine territoriale krav. Hallvard Devold var meget sentral i dette.
I 1930-31 ledet Hallvard Devold en ekspedisjon til Øst-Grønland og den 27. juni 1931 heiste han, sammen med Thor Halle, Eiliv Herdal, Søren Richter og Ingvald Strøm, det norske flagget i Myggbukta og tok landområdet fra Carlsbergfjorden – 71 grader 30 minutter nordlig bredde, til Besselfjorden – 75 grader 40 minutter nordlig bredde, i besittelse i H.M.Kong Haakon den VIIs navn. Landet kalte de Eirik Raudes land.

lovtidene1931
I 1932 fulgte den norske regjering opp okkupasjonen fra 1931, og okkuperte et område mellom 60 grader 30 minutter nordlig bredde og 63 grader 40 minutter nordlig bredde på Sydøst-Grønland.
Det varte ikke lenge før Danmark tok til motmæle og tok saken til doms i Haag. Og vant. Dermed ble hele Grønland anerkjent som dansk til stor forargelse og skuffelse for Hallvard Devold og selfangst-miljøet på Vestlandet og i Nord-Norge. Brødrene Finn og Hallvard Devold og dosent Adolf Hoel arbeidet aktivt med å etablere norsk fangstvirksomhet på pelsdyr på Øst-Grønland med tanke på at landet skulle være norsk og sikre at selfangere ikke skulle bli utestengt fra sitt gamle fangsfelt.

.

Norsk suverenitet
I 1922 ble det etablert en meteorologisk stasjon i Myggbukta. I 1925 ratifiserte Stortinget Svalbard-traktaten, i 1928 (det ble annektert i 1927 og erklært norsk i 1928) fikk Norge sin første antarktiske besittelse, Bouvetøya, og i 1929 ble Peter den I øy (igjen annektert i 1929 og ble norsk i 1931) (også i Antarktis) og Jan Mayen norsk. Okkupasjonene på Øst-Grønland i 1931 og 1932 føyde seg derfor naturlig inn i rekken av en serie utvidelser av norsk suverenitet.
Finn Devold hevdet i 1960-årene med styrke overfor sin nevø Eirik at også de to Novaja Semlja-øyene burde ha vært sikret under norsk suverenitet. Det var etter hans oppfatning helt meningsløst at disse havnet på russiske hender. I hvert fall burde den nordligste øya ha blitt norsk, mente han.
– Det er lett å se fornuften i Finns oppfatninger om Novaja Semlja idag, for i så fall ville vi ha unngått de sovjet-russiske atomsprengningene på øygruppen. Og forhandlingene om grenselinjene i Barentshavet ville ha forløpt ganske annerledes, mener Eirik Devold.
Finn mente også at øygruppen Frans Josef land burde ha blitt norsk. Den ble jo oppdaget av den norske fangstskipper Nils Fredrik Rønnbeck i 1865. Frem til 1928 hadde 128 ekspedisjoner besøkt Frans Josef land, deriblandt Fritjof Nansen, av disse var 110 norske, forteller han.
– Nei, hadde Devoldene fått styre Norge i mellomkrigstiden, så ville våre grenser ha sett annerledes ut, sier Eirik Devold med et smil.
Hallvard Devold var fangstmann og meterologisk observatør. Han skriver i sin bok «Polarliv» om Grønlandsaken, før okkupasjonen i 1931, at «vi nordmenn har i videnskapelig henseende praktisk talt ikke gjort noen ting, ennskjønt vi i ca. to menneskealdre har vært enerådende på Østgrønland». Østgrønland strekker seg fra Lindenovfjorden i sør og Nordostrundingen i nord. Dette er en strekning på 2900 km, som er et relativt isfritt kystland på 120.000 kvadratkilometer.

.

Livsfarlig jakt
Hallvard fortalte sin sønn at jaktlivet på Øst-Grønland var utmerket. Han mente selv at han hadde skutt 1100-1200 dyr der borte av moskus, ulv, isbjørn, rev, hare, rype, sel, etc. De anla også en liten revefarm. I Myggbukta hadde de alltid riflene stående ladd, men sikret i vindfanget, for hundene, som lå ute, ble stadig overfalt av ulv. Når det ble slagsmål mellom hunder og ulver, og bjeffingen begynte, så hadde de bare noen få sekunder på seg til å skyte ulvene før disse gjorde det av med hundene, som stod bundet. Da hadde de ikke tid til å lade børsene, men måtte skyte øyeblikkelig og treffe ulvene med første skudd.
– Min far berget livet minst to ganger ved å være kvikk på avtrekkeren. En gang ble han angrepet av en flokk moskusokser på Grønland. I boken «Polarliv» skriver han: «Som på kommando satte dyrene rett mot mig i strak galopp så det tordnet i den frosne bakken. Den første innskytelse var å snu og løpe, men jeg innså at det ikke ville nytte til noe, jeg hadde ingen chanse til å løpe fra dem på sletten. Altså, stå fast og sikt lavt, nu gjelder det livet. En svær okse var i teten. Jeg la an på den og plasserte en kule i underkant av hornpanseret – og traff, og en til og en til … Så seg den på kne med forbenene, og hele flokken stanset og nølte …»
En annen gang ble han overrasket av en isbjørn ved døra til en fangsthytte. Mann og bjørn ble like forbauset begge to, men min far var raskest. Han fikk revet til seg kragkarabinen og skutt den på én meters hold, kun iført lange underbukser, forteller sønnen. Hadde han ikke vært lynrask den gangen og felt bjørnen med første skudd, så ville bjørnen ha drept han med sikkerhet. Men han reddet livet på grunn av vanen med alltid å ha våpenet stående ladd.
– Denne historien har han utelatt i boken, for han oppga ikke salget av dette isbjørnskinnet på selvangivelsen. Og han ville ikke ta historien med i boken, da han ikke ville bli tatt for skattesnyteri, forteller Eirik.
Hallvard var også i direkte livsfare tre andre ganger. Under et forsøk på å utforske Mt. Beerenberg skled han utfor en isbre på Jan Mayen. En annen gang gikk han seg vill under en fottur på Grønland og senere drev han til havs på et isflak nede ved Antarktis. Men han berget livet hver gang ved sin åndsnærværelse og utholdenhet, mener Eirik.

.

Høyt utdannet
Disse ishavskarene var mer enn bare fysisk tøffe, de var også høyt utdannet. Helge Ingstad hadde juridikum og derfor ble han utnevnt til sysselmann på Øst-Grønland. Hallvard fikk også politimyndighet i sitt område og broren Finn i sitt område i 1932-33.
– Min far var utdannet cand.oecon., hans bror Finn ble senere cand.real. Mange mennesker tror at disse ishavsfarerne bare var noen tøffe fangstfolk, men de hadde faktisk omløp i hodet også. Totto Osvold omtalte Grønlandssaken i sin programserie «Norge i hundre» i NRK radio i 2005.
Han beskrev flaggheisingen i Myggbukta i 1931 som at «noen fangstfolk tok seg til rette og okkuperte Øst-Grønland», sier Devold.
– Å fremstille Grønlandsaken slik Totto Osvold gjorde i sin radioprogram-serie er med respekt å melde historieløst. Som du vil se av min fars beretning i «Polarliv» (1940) og av professor Ida Bloms doktoravhandling «Kampen om Eirik Raudes Land» (1973), så stod det sterke krefter bak den flaggheisingen og den var nøye gjennomtenkt av folk i fastlands-Norge, mener Eirik H. Devold.
Sønnen Eirik H. Devold mener at Norge burde ha vunnet rettssaken ved den internasjonale domstolen i Haag i 1933, dersom Norge hadde hatt en skikkelig advokat.
– Så vidt jeg vet uttalte vedkommende advokat allerede før avreise til Haag at saken var tapt for Norge. Så det var hans innstilling. Med en slik mann ved roret under forhandlingene måtte det jo gå dårlig. Finn og Hallvard Devold omtalte han som en tredjeklasses advokat, forteller Eirik.

.

Eirik Raudes land
– Faktum er at Grønland var ubestridt norsk fra Eirik Raudes tid og frem til 1814. Eirik Raude, som oppdaget Grønland i år 982 og var den første europeer som bosatte seg der, var nordmann fra Jæren. Grønlendingene og islendingene betalte skatt til Norges konge før dansketiden, muligens også til norske myndigheter senere utover i middelalderen. Dette betyr at begge folkegrupper anerkjente norske myndigheter som rette styresmakter, sier han. Grønlendingene fikk i middelalderen forsyninger av diverse matvarer og utstyr fra Norge (Bergen) og de solgte sine varer, som skinn og hvalrosstenner, via Bergen. De hadde nesten ikke handelsforbindelse med Island, noe de jo ville ha hatt, dersom de anså at de hørte til Island. De åpne, norske vikingeskipene med last av varer på strekningen Bergen – Grønland gikk ikke innom Island på overfartene, men seilte syd for Island. Noe av årsaken til dette var antakeligvis at Island hadde en borgerkrig, som pågikk i ca. 300 hundre år i middelalderen, der blodhevn og drap hørte til dagens orden. Øya hadde i flere hundre år ingen sentral regjering, som utøvde myndighet utover i distriktene. Sjøfolkene, som fraktet varer mellom Grønland og Norge tok nok ikke sjansen på å gå innom Island, mener Devold.

.

Isbjørn i gave
Noen grønlendinger reiste til Norge for å delta som soldater i den norske kongens garde. Helge Ingstad skriver i sin bok «Landet under Leidarstjernen» at Leiv Eiriksson, som oppdaget Amerika, i år 999 seilte den lange veien fra Grønland til Nidaros og ble mottatt med stor ære av kong Olav Trygvason. Han ble vinteren over hos kongen og lot seg døpe. Senere fulgte andre grønlendinger Leivs eksempel. Olav den hellige sendte budskap til Grønland. I år 1123 dro høvdingssønnen Einar Sokkesson fra Brattalid på Grønland til kong Sigurd Jordsalfar i Norge og ba om å få oppnevnt en biskop for Grønland. Som takk for oppnevnelsen skjenket han kongen en levende isbjørn.

.

Biskop Egede
I 1347 testamenterte kong Magnus Eriksson 100 mark til prydsaker for Grønlands domkirke på bispesetet Gardar i Austerbygd. Den norske biskop Hans Egede kom til Grønland i 1721 og er blitt kalt Grønlands Apostel. Han grunnla en ny norsk koloni, Godthaab, på Vest-Grønland. I 1723 fikk Det Bergenske Grønlandskompani konsesjon for all handel på Grønland. Julianehåb, den største nåværende, danske boplass på Grønland ble grunnlagt av nordmannen Anders Olsen fra Senja i 1775. Det fremgikk også av offisielle dokumenter mens Norge var i union med Danmark at Grønland var norsk.
– Alt dette og andre fakta viser at Grønland var ubestridt norsk. Danskene hadde ingen innflytelse på Grønland i middelalderen. Har noen tatt seg til rette på Grønland, så må det være Danmark, mener Devold.

.
Kieler-traktaten
Imidlertid skjedde det noe fatalt under forhandlingene om Kieler traktaten våren 1814, sier Devold. Norges delegasjon var i Kiel særdeles opptatt av å få anerkjent den nye norske grunnloven, som var vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvold 17. mai 1814. Kiel-forhandlingene ble avsluttet i begynnelsen av juni 1814. Nordmennene hadde altså bare noen meget få uker på seg til å få anerkjent den norske grunnloven og Norges statsrettslige stilling der nede. De hadde sikkert problemer i den anledning og jobbet nok beinhardt med å få tilslutning til sitt hovedanliggende. Like før traktat-teksten ble endelig fastlagt, der det fremgikk at Norge var et eget kongerike, klarte danskene å få lurt inn en parantes i traktatens artikkel fire der det heter : «Kongeriket Norge … såvel som de tilhørende besittelser – (Grønland, Færøyene og Island ikke medregnet) – skal for fremtiden tilhøre Hans Majestet Kongen av Sverige …»

.

Svindel

Her skulle den norske delegasjonen vært mer våkne og kjempet med nebb og klør for å få sløyfet den parantesen, for dette var jo rett og slett ren svindel fra danskenes side. Frem til dette historiske øyeblikk var jo Grønland klinkende klart norsk, sier Devold engasjert. Men Danmark var jo helt fra Knud den mektiges tid en liten stormakt og hadde vært med på slike forhandlinger mange ganger før opp gjennom historien. Danskene kjente spillet ved slike anledninger, nordmennene var antakeligvis mer amatører. Jeg vet ikke hvorfor nordmennene ikke reagerte da danskene fikk satt inn den parantesen i traktat-teksten, kanskje var de slitne, kanskje var de så fornøyd med at den nye norske grunnloven var blitt anerkjent at de ga blaffen i Grønland, jeg vet ikke. Det norske sendebudet (ambassadøren) til Kiel gjorde i hvert fall ikke jobben sin godt nok, for å si det med dagens terminologi, mener Devold.
– På tvers av norske interesser
– Danmark fikk også et godt kort på hånden da den norske utenriksminister Nils C. Ihlen i 1919 avga en muntlig uttalelse til den danske ambassadør i Oslo, som var lite gjennomtenkt og som gikk fullstendig på tvers av norske fiskeri og fangstsinteresser i Øst-Grønland-området. Han meddelte at Danmark kunne utvide sine politiske og økonomiske interesser til hele Grønland uten å møte motstand fra norsk side. Uttalelsen ble senere omstridt i Norge, men ble benyttet av danskene under forhandlingene i Haag i 1933 og er omtalt i Ida Bloms avhandling.
– Men la det være klinkende klart at oppfatningen om at Grønland rettelig burde tilhøre Norge hadde stor tilslutning i norsk opinion utover i 1920-årene og omkring 1930-33, sier Devold.
– Et argument jeg har støtt på noen ganger i årenes løp, er at Norge burde være glad for at vi tapte Grønland-saken, for se bare hvor dårlig danskene gjorde det der borte og hvilken skjebne eskimoene fikk etter at danskene fikk overhøyhet over Grønland, sier Devold.

.
Politimyndighet
Men her er det viktig å merke seg oppfatningene til Helge Ingstad, Finn og Hallvard Devold, de tre ledende personer på Øst Grønland, som hadde offisiell politimyndighet i hver sine områder der borte i fangståret 1932-33. De mente alle at Norge aldri ville ha gått frem på samme måte som danskene gjorde, og at vi ikke ville ha oppført oss så autoritært som danskene, mener han.
– Jeg er helt overbevist om at nordmennene ville ha behandlet eskimoene mer som likemenn, som de beundret og som fortjente respekt for sin utrolige evne til å overleve under særdeles barske forhold, sier han. Jeg tillater meg altså den luksus å ha den oppfatningen at eskimoene ville ha fått en langt bedre skjebne dersom Grønland hadde blitt norsk, enn den skjebne de fikk under danskene, i hvert fall i den grad Ingstad og de to Devold-brødrene hadde fått innflytelse på norsk Grønland-politikk, mener han.

.

Polarliv
Hallvard Devold forfattet boken «Polarliv» som ble utgitt på Gyldendal høsten 1940.
Hallvard Devold var også med på Hjalmar Riiser-Larsens ekspedisjon til Antarktis i 1933. De tre karene, Hjalmar Riiser Larsen, Ola Kjelbotn og Devold drev av gårde på et isflak i vel to døgn før de ble reddet av en hvalbåt. 52 hunder forsvant på andre isflak og deres skjebne var senere en hard nøtt å svelge for min far. Han glemte aldri de hundene som druknet i Sørishavet, men snakket mange ganger om hvor vondt det var å erkjenne at de ikke klarte å redde dem. Han var utrolig glad i hunder etter utallige skiturer og sledeturer med hundespann på Grønland, forteller sønnen til slutt.

tpdd-900

Vi fant dette foto på Polarinstituttet i Tromsø. Foto viser Hallvard til høyre, igang med å få forbindelse med nærliggende hvalbåter med datidens «Gnistsender». Ola Kjelbotn tåkker strømgeneratoren.

Hallvard Ophuus Devold døde av kreft 10. september i 1957, vel 59 år gammel.

 

Kilder:
Utdyping – se NBL Adolf Hoel
Kampen om Eirik Raudes land v/ Ida Blom
Polarliv, Hallvard OphuusDevold
Norway – A consistent polar nation?, Susan Barr
Eirik H. Devold

 

EOF