Drama i presteboligen på Kongsvinger

Redigert: Om gravstenen pr. 04.08.2015

Vi er i Vinger prestegjeld, i slutten av Mai 1928, hvor prost Harald Ophuus Devold (1836-1949) virket i Garnisonskirken i Kongsvinger by. Prost og fru Alida Elise Marie (f. Lampe 1867, d.1940) kom til Kongsvinger fra Tromsø i 1924 hvor prostefamilien hadde bodd siden 27/6 1919 og hadde der hatt et stort sosialt engasjement (iflg. Tromsø bys historie bok bind I).

Prostefruen var svært begeistret over skulle flytte til Kongsvinger, så hun telegraferte den store begivenhet til sine to sønner, Hallvard Ophuus og Finn, som begge drev som fangstmenn ved Svalbard. Telegrammet lød: «Far har fått Vinger, mor«. Det skulle ikke mer til før telegram-teksten lekket ut og ble viden kjent. Teksten er bl.a. referert i boka «Levende Anekdoter» (av Jon Dørsjø, Aschehoug & CO 1959).

Det var en deilig vårdag sist i Mai måned og det var duket til stor fest i prosteboligens bestestue. Familien og alle tjenestepikene hadde gjort sitt beste for at dagen skulle bli en minneverdig stund. Det var en begivenhetsrik dag for familien – å love bort en datter.

Familien hadde 4 døttre og 5 sønner: 

Ingeleiv (1895-1915), Aslaug (1897-1991), Alida Lampe (1904-1968) og Laura Helene (1906-1928) Det var ikke mer enn 2 år mellom de to siste døttre. Sønnene var: Joachim Lampe som døde tidlig (1894-1895), Hallvard Ophuus (1898-1957) som ble en berømt okkupant av Eirik Raudes land, Olav Andreas som endte opp som mangeårig direktør for Åsgård sykehus i Tromsø, Finn (1902-1977) som ble norgeskjent som forsker ombord på fartøyet «G.O.Sars» og var ofte hørt i NRK radio ved programmet «Fiskerinytt». Yngste gutten var Joakim Lampe (1908-1993) som virket som lege mange steder i landet, sist i Tvedestrand.

Det var familiens nest yngste datter Alida Lampe (som bare 4 dager gammel ble reddet ut av huset i Ålesund da byen brant i 1904) – som nå skulle erklæres forlovet med kunstmaler Einar Viken. Einar hadde fulgt familien som en skygge de seneste årene. Grunnen til dette var at hans far Peter Theodor Viken hadde fått tjeneste i Tromsø som major og sjef for Trondenesbataljonen i 1918. Også Einar sine foreldre var sterkt sosialt engasjert og hans far var en periode også redaktør i «Tromsø Stiftstidene». Begge familiene kjente hverandre svært godt, sosialt så vel som i offentlige sammenhenger.

All aktivitet var nå stillnet i prosteboligen – alle var mer eller mindre klare i sin fineste stas til å ta imot inviterte gjester da et høyt skarpt smell fulgt av et dunk rystet prosteboligen. Det tok ikke mange sekundene før man forsto at smellet hadde kommet fra bestestuen – og stor var sjokket og oppstandelsen da man oppdaget at deres yngste datter Laura Helene lå blodig på gulvet ved siden av en pistol. Hun hadde skutt seg selv.

Alle spurte seg om hvordan det kunne ha seg at en ung dame på bare 22 år kunne ta sitt eget liv – og på dette dramatiske vis. Det blir jo bare spekulasjoner, men det er mye som tyder på at hun var et offer for sjalusi siden familiene hadde kjent hverandre i flere år.  Det kan ha vært slik at hun var forelsket i samme mann som sin eldre søster og at forlovelsesdagen ble for mye for henne. Men ingen har sagt eller skrevet noe om hvor hun fikk pistolen fra. Det er lite trolig at prosten og hans familie hadde våpen i hus. Men majoren var en premiert pistolskytter og en sønn som kom og gikk og kanskje var det slik at familiene hadde en sammenkomst i Tromsø før prostefamilien reiste til Kongsvinger. Kanskje var det slik, – muligens. Det får vi aldri vite.

Gravstedet er ført inn i kirkeboken som en «Familiegrav». Graven er ringet inn med en lav steinmur og en hengeplante har dekket den lille gravstenen som er svært pent dekorert med ornamentikk – men nå begynner teksten på stenen å bli svært forvitret.

I året 2014 ble gravstedet besøkt av min fetter Ivar Devold med hustru Marit. Gravstedet ble da ryddet og da gravstenen var sprekt i to (klebersten tåler ikke frost) ble stenen skiftet ut. Den gamle stenen ble tatt hand om av Ivar og Marit, senere videre til meg som så transporterte den tilbake til Kongnsvinger. Her ble stenens deler satt sammen av museets konservator. Stenen fikk så senere plass i Kvinnemuseet (Roligheten) i monter sammen med den tragiske historien. Bakgrunnen til at gravstenen ble tatt vare på var ikke bare den tragiske historien men også at man mener at stenen ble hugget av stedets kjente stenhugger, Ole Boger. Overrekkelsen av gravstenen fra Ivar til museet ble bekreftet gjennom et dokument.

Originaldokumentet datert 2.Mai 2014 ble oversendt pr.post til Ivar og Marit.

KvitteringLauragrav

Det nye gravstedet til Laura Helene Devold er ryddet og ser nå slik ut pr. Mai 2014:

LauraDNyeGrav