Peter Theodor Viken (1930-1994)

Peter Th. Viken d.y. Student

Pether Th. Viken d.y. ble født på plassen Baug ved Carlberg gård ved Moss by i Rygge kommune, den 6. november 1930. Hans foreldre var kunstmaler Einar Viken (1899-1973) og Alida Lampe f. Devold (1904-1968). Her vokste han opp som barn og senere, like før krigen, flyttet han med foreldrene og sine to søsken til Klevberget i Moss. Som barn fikk han ødelagt sentralsynet på det ene øyet, etter meslinger.

Under krigen ble Peter og hans søsken rimelig brutalt mobbet på skolen av både lærere og elever. Dette førte til uholdbare forhold i hjemmet som ikke var av det mest velstående. For å unngå at forholdene skulle eskalere ble de innmeldt i Hirden av sin mor. Men da faren Einar fikk vite dette noen måneder senere ble det huskestue i hjemmet og medlemsskapt ble til slutt slettet.

Til artium strøk han første gang (familietradisjon). Som ungdom drømte han om å komme bort, bli skipsoffiser og han mønstret ut som førstereisgutt året han fylte 17 år gammel. Båten – en gammel plimsoller, var lastet med tran. Førstreisgutter fikk mye bank, og da lasten slet seg under en storm, måtte han rydde det oversvømte lasterommet. Han tålte ikke mer tran og sjø etter dette.

IngridSynøveShartau

Ingrid Synøve Shartau

Etter dette tok han jobb som nattevakt på Indremisjonshotellet i Oslo og tok så artium som privatist. Her møtte han også sin første kone Ingrid Shartau (1930-1983) fra gården Grøtodden, Nes i Hallingdal. Giftemålet sto i Nes kirke i Hallingdal den 23. juni 1956. Her kom også deres førstefødte til verden, lille Ragnhild, født lille julaften 1956 og senere Einar Ole i 1962. I 1966 kom Peter Wilhelm til verden ved Sarpsborg Sykehus.

PeterThViken-dy-m

Peter Th. Viken, ca 1965

Peter ble da lærervikar på Nes et års tid før han ble student og var med å bygge opp Eik lærerskole. Men noen drøm om å bli lærer på Nes hadde han ikke. Han savnet et arbeidsmiljø hvor han kunne vokse videre. Han var sosialt bevisst og ble i denne tiden også med på å stifte SF, forløperen for dagens SV, der han også etter hvert skulle spilt en sentral rolle.

Hans hustru Ingrid døde i Lørenskog av kreft i 1983 og ble gravlagt på Nes. Peter giftet seg så igjen i 1985 med Grete Skrabberud (f.1955 – d.2010) og fikk deretter en datter Katharina i 1985 med henne. Ekteskapet fikk en brå slutt i 1987 og Peter tok så nytt arbeid ved Alta lærerhøyskole. Her  døde han av hjertesvikt 15. september 1994 og ble gravlagt på Vestre Gravlund i Oslo.

————–

Det ble skrevet flere nekrologer som sto i ulike aviser landet over. Her har vi sakset noen av de mest aktuelle. De nekrologer som ble lest opp ved bisettelsen i Oslo er tatt med. Her et klipp fra den som gir den beste levnedsbeskrivelse av Peter.

Sitater:

Minneord v/ Jon Lange, 23.09.94.

Peter Viken er død. Men for alle oss som hadde den lykke å kjenne ham, vil han alltid være et levende menneske inne i oss. Jeg har selv kjent ham i 30 år, fra min første dag som tilsynslege ved Larkollen ungdomshjem, som det den gang het. Etter at jeg ble bedt om å holde denne talen i hans bisettelse, har jeg snakket med mennesker som kjente ham i andre sammenhenger enn jeg, og særlig hadde jeg en lang samtale mandag med hans kjæreste Gerd.

Det er ikke meningen her å gi en uttømmende biografi av Peter, men heller å kaste noen streiflys over et usedvanlig liv og et på så mange måter begavet menneske, som sto i nær kontakt med så mange, og som så mange står i stor takknemlighetsgjeld til.

Vi som kjente ham mest fra faglige sammenhenger, om det var i barne- og ungdomspsykiatrien, eller i skoleverket, i faglig foreningssammenheng eller i politisk sammenheng, ble ofte slått av at han opptrådte som om det han gjorde og sa var noe selvfølgelig. Han hadde en imponerende autoritet i slike sammenhenger. Som møteleder vet jeg ikke hans make, og han ble da også flittig benyttet til det, ikke minst i Institusjonsforeningen, der han var en drivende kraft i mange år. Men de som kjente ham også på tomannshånd, og de som kjenner hans bakgrunn og historie, vet at den rollen han kom til å spille, ikke hadde kommet til ham gratis, men var resultatet av intens innsats gjennom år. Han hadde god grunn til å være stolt.

Peter vokste opp i området omkring Moss, og han ble født inn i en familie som pga. ytre og indre omstendigheter kom til å ha det forferdelig slitsomt og vanskelig. Av den grunn tilbragte han noen år fra fem-års alder i fosterhjem hos nære slektninger på Lysaker. Han har fortalt at han på den tiden bestemte seg for at han ikke skulle være redd mer, og det var en bestemmelse han levde opp til resten av livet, og som nok preget ham både på godt og på vondt. Denne holdningen bidro antagelig til å gi ham den sikkerheten han viste i de store sammenhenger. Men den kunne også gi dem han møtte, et inntrykk av at han var vanskelig å komme inn til, og noen av de kvinnene han møtte i samarbeid, oppfattet ham som manns-chauvinist. Men de som kom ham nærmere inn på livet, som fortrolige venner, eller som hjelpsøkende, de møtte en meget følsom, sårbar, og først og fremst en hjertevarm person. Han hadde et stort hjerte for sine nærmeste og for sine venner, og det var vel dette store hjertet som til slutt ga opp.

Han var et spesielt menneske, og hans yrkeskarriere, som mange av oss kjente ham fra, var også spesiell. Sytten år gammel gikk han til sjøs, med en drøm om å bli skipsoffiser. Men det ble en barsk førstereis, i en gammel plimsoller, der tranfåtene i lasten slet seg i storm og ble knust, og førstereisgutten fikk i oppgave å rense opp i lasterommet. Intet under at han etter den svømmeturen aldri senere i livet tok tran! På denne turen opplevde han også, bare to år etter krigen, et ennå flat-bombet Hamburg. Kanskje var det inntrykket med på å forme politikeren Peter Viken. Drømmen om en maritim karriere ble også omstøtt fordi det viste seg at han etter meslinger som liten manglet sentralsyn på det ene øyet.

Han gikk i land, og mens han var nattevakt i et hotell nede i Oslo sentrum, tok han artium som privatist. I den tiden traff han også Ingrid, som ble hans første kone og mor til de tre eldste barna, Ragnhild, Einar og Peter Wilhelm. De flyttet til Nesbyen, der Peter var lærervikar et år før han som elev, eller student, var med på å bygge opp Eik lærerskole. I den tiden var han også med på å stifte SF, forløperen for dagens SV, der han også har spilt en sentral rolle på kommune-, fylkes- og riksplan, det siste som vararepresentant for Akershus 1985-1989.

Larkollen ungdomshjem startet i 1961, og allerede året etter var Peter der som leder for skolen, som bl.a. ved hans innsats har utviklet seg til en mønsterskole innenfor behandlingshjems- verdenen. Som sagt var det der jeg traff ham, og for første gang fikk et inntrykk av en mann som kunne være rufset og barsk i utseendet, men med det varme hjertet og en ubestikkelig lojalitet. Det er sagt om Peter at han ikke hadde vanskelig for å bøye seg for avgjørelser, men at han alltid gjorde det uten å bøye nakken. På den tiden var det ganske vanlig at pasientene, eller jentene som de ble kalt, stakk av, og de stakk langt. Ofte måtte de voksne reise helt til København for å hale dem inn igjen. En minneverdig episode i den forbindelse var da Peter ble nektet adgang til en kneipe i Nyhavn, fordi han ikke gikk med slips.

Etter Larkollen-tiden var han i vel 20 år ansatt som rektor ved Nordbyhagen barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk, eller Barnevernklinikken i Akershus som det vel het den gang han begynte. En slik rektor-stilling var i høy grad Peters verk, og det la grunn for liknende ordninger andre steder i landet. Peter fikk snart en sentral rolle både i poliklinikken og i skoleverket på Romerike. Han deltok i rektormøter, og han var en likeverdig og lojal partner i samarbeidet innad på poliklinikken. En medarbeider har fortalt meg at lærerne på Romerike valfartet til Peters kontor på Nordbyhagen, ikke bare for å drøfte vanskelige elever, men like ofte for å drøfte alle slags problemer på jobben. Han var skriftefar og rådgiver og gjorde ved det en betydelig forebyggende innsats.

Det var kanskje i denne tiden han også utviklet et sentralt begrep i sin pedagogiske filosofi, nemlig «drømmen om normalitet». Med det mente han at selv i det mest skakkjørte menneskesinn og menneskeliv er det en forestilling om hvordan livet egentlig skulle ha vært. En liten og temmelig vanskelig gutt jeg en gang tidlig i min barnepsykiatriske tid hadde timer med, skulle skrive på maskin hvem han var. Jeg husker jeg ble paff, men følte meg opplyst, da han skrev: «Jeg er et aminnelig menneske.» Men dette var altså noe Peter visste om de såkalte avvikerne. Han visste også hvordan han skulle ta fatt i nettopp denne drømmen og hjelpe sine klienter med å begynne å arbeide fra den kanten, med å tenke på arbeid, utdanning, hus og hjem. «Hvor skal vi begynne?» kunne han spørre. Og ungdommene, som ofte var sterkt kriminelt belastet, kunne for eksempel foreslå å begynne med arbeid. Så fulgte Peter dem gjennom denne prosessen, og det er ikke få såkalte ungdomsforbrytere som kan takke Peter for at de kom på rett kjøl igjen og i dag har brukbare liv.

I Nordbyhagen-tiden skjedde det også to omveltninger i Peters privatliv, med begynnelse og slutt på et nytt ekteskap, og med en ny datter, Katharina, som han tross avstanden til Alta har klart å være en omsorgsfull far for. Til Alta flyttet han høsten 1988. –

Finnmarks-tiden skal andre snakke om i dag. Men det er viktig for meg å si at han var en Gud-benådet underviser, foredragsholder og taler. Han hadde enorme kunnskaper, ikke minst om historien til de fagene som er representert i barne- og ungdomspsykiatrien. De senere årene har han sammen med Gerd valfartet til Wien og til Paris, sittet i Berggasse 19 der Freud holdt til, og vandret om på venstre Seine-bredd der Robert de Sorbonne grunnla det første frie universitet. Han meddelte sine kunnskaper uten å flotte seg med dem og ganske uten den arroganse som enkelte av oss andre ikke er helt fri for. Det var nok med på å gjøre ham til en elsket og respektert lærer. Bare så synd at han alltid opptrådte uten manuskript. Han hadde planer om sammen med Gerd å skrive ned sine tanker og erfaringer når han om et par år skulle gå av med pensjon. Det skulle altså hverken de eller vi få glede av. For Peter døde med støvlene på.

For ikke så lenge siden sa Peter: «Når jeg dør – om det er i morgen eller om 20 år – så håper jeg dere ikke bare vil sørge, men tenke på at jeg har hatt et rikt liv. Eller som Gerd sa det til meg: «Et mettet og rikt liv, ikke mett av dager, men rikt på liv.»

Men til dere som sto Peter nærmest, vil jeg føye til at i følge Søren Kierkegaard er det først gjennom at vi sørger over den vi har mistet, at den vi har mistet kan få en foredlet plass i våre sinn. Først når vi virkelig ser hva vi har mistet, kan vi vite hva vi har fått i den vi har mistet. Og, som Shakespeare sier det i Macbeth: «Gi sorgen ord. Den sorg som ikke taler, hvisker til det overbebyrdede hjerte og byr det å briste.»

Når jeg tenker på Peter og hans liv og død, faller jeg i tanker om et dikt av Rolf Jacobsen, som jeg vil prøve å lese:

NESTE GANG VIL JEG VÆRE ET TRE

  • Neste gang vil jeg være et tre,
  • stå i en trivelig park eller en lang allé.
  • Jeg vil ha tunge grener og en svær, dyp rot
  • så jeg kan drikke av jorden og få et langt livs mot.
  • Fugler skal bo hos meg. Jeg blir fuglenes hus.
  • Svaler får bygge rede. Jeg bærer vindenes sus.
  • Et ekorn får gjerne komme. Jeg kan stå og se
  • den brune halen som danser fra tre til tre.
  • Sommeren går. Jeg skifter farve og lød.
  • Om våren irrende grønn. Om høsten rød.
  • Når løvet faller, står jeg der uten vern,
  • med naken stamme så de tror jeg er gjort av jern.
  • Så kommer det sne. Jeg blir hvit eller grå,
  • men alltid den samme. Der jeg står får jeg stå.
  • Og så kommer våren. Vinden gir meg sin penn.
  • Men jeg kan ikke skrive med grønne hender så det får stå hen.
  • Kanskje jeg mumler litt. Et dikt, en sang.
  • Sølvperler når det regner. Stans opp og lytt en gang.
  • Så er det høst igjen. Du vasser i løv.
  • Lukt av karbol og ether. Og av gammelt støv.
  • Til tiden er inne og det kommer en mann en dag,
  • med en motorsag.
  • Så når det er slutt
  • tar det bare et halvt minutt.

————–

(Rolf Jacobsen: Tenk på noe annet (1979))

Når jeg tenker på Peter og hvordan jeg skal forholde meg til ham nå etterpå, minnes jeg bl. a. hans humor. Den kunne være både underfundig og ganske overdådig. Og jeg minnes noen minneord som en venn skrev om den store danske behandlingshjemsmann Kurt Palsvig, som døde for ikke så svært lenge siden:

«Hvis der er en himmel – og hvem vil ikke ønske det når en kær ven går bort – så sidder du nu og diskuterer veloplagt med Vorherre og Freud – og tro mig, de lytter og ler.»

Jeg lyser fred over Peters minne.

————–

Dikt av kollegaen Øyvin Danielsen:

  • Så har du bøyd din kvite manke
  • og dratt i land din tanke.
  • Nå ligger båten din i stø,
  • men i dens kjølvann noen frø.
  • Nå ligger slåen for din dør
  • som knirka velkjent for oss før.
  • Og lyset i di varme stue
  • er bare aske i di grue.
  • Så er kontordøra di låst,
  • du vil vel kalle det: Vel blåst!
  • Du spilte sjakk og visste at
  • til slutt er livet alltid matt!

————–

<Kilde: Nekrolog i Aftenposten, av Kari Kloster> Sitat:

Peter Th. tok embedseksamen i spesialpedegogikk i 1985. Hans pedagogiske virke var i alle hans arbeidsår knyttet til barn og ungdom med emosjonelle, sosiale og adfersmessige problemer.

Etter 5 år som spesallærer ved Larkollen psykiatriske behandlingshjem for ungdom (Rygge, Moss), ble han i 1968 rektor ved Barenversklinikken i Akershus (senere Nordbyhagen barne-og ungdomspsykiatriske poliklinikk). Barnevernklinikken var den gang nyetablert som en av de første psykiatriske poliklinikker for barn og ungdom i Norge. Han kom til å prekge utviklingen av det tverrfaglige barnepsykiatriske feltet, ikke bare på egen arbeidsplass, men også på landsbasis.

I Foreningen for barne- og ungdomspsykiatriske institusjoner nedla han et engasjert og maneårig arbeid. Peters hjerte lå først og fremst hos bråkmakerne i skolen, elever lærerne ikke syntes de kunne håndtere, elever som alltid satte skolen på hodet. Som veileder og foredragsholder var han etterspurt av institusjoner, grunnskoler og pedagogiske høyskoler. Han hadde velbegrunnede og klare meninger om hvordan bråkmakerne best kunne møtes, og «Peter-Viken-metoden» blir det stadig referert til.

Som individualterapeut var bråkmakerne hans hjertebarn. Mange unge fikk god hjelp til å lære å ta ansvar for eget liv, egen læring og egne handlinger. Viken ønsket etterhvert å bruke sin rike erfaring og kompetanse i undervisning av pedagoger i spesialpedagogisk utdannelse.

I 1988 dro Peter til Finmark og Alta lærerhøgskole, der han fikk ansvaret for undervisningen i spesialpedagogikk. Der fikk han øst av sin store kunnskapskilde i seks år.

Peter Th. Viken var et politisk menneske. I 10 år var han aktiv kommunepolitiker i Lørenskog som representant for SV, etter dette valgt til fylkestinget fra 1980, og han møtte i Stortinget som vararepresentant.

————–

Fra trosfeller i SV kom denne nekrologen. Sitat:

Plutselig og uventet har jeg mottatt meldingen om at Peter Viken er død, 64 år gammel. Han døde med støvlene på: Midt i sitt virke som høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Alta, og med planer om en jakttur, ble han funnet død i sitt hjem.

Peter var en av de mest fargeri­ke SV-politikerne i Lørenskog og Akershus før han for noen år siden flyttet til Finnmark. Best husker jeg ham fra vår felles fire år i Akershus fylkesting. Med sin grundige erfa­ring som spesialpedagog ved Bar- nevernsklinikken i Lørenskog var han høyt respektert både i fag­miljøet og i det politiske liv. Både på grunn av sin faglige kompetan­se, sitt fargerike språk og sine fris­ke meninger var han en av de fyl­kestinget lyttet til.

Peter var SVer fra partiets start, og arbeidet aktivt for partiet like til sin død. Han var like villig til å gjøre en innsats i offentlige organer som til å delta i postkasseaksjoner. Ingen innsats var for stor, og ingen for liten. Hans politiske holdninger satt langt inne i ryggraden, han kunne aldri være noe annet enn SVer.

For meg var han også en nær fortrolig venn. Både i felles politisk virksomhet og i mer private anlig­gender kunne jeg hente gode råd og god hjelp fra Peter. Hans innsikt i mennesker og hans sikre politiske skjønn har hjulpet meg mange ganger.

Jeg lyser fred over hans minne.

TROND TORUD

————–

Fra Høyskoldirektøren ved Alta kom nedenstående nekrolog. Sitat:

Det var med stor sorg perso­nalet og studenter ved Høg­skolen i Finnmark fredag mottok meldingen om at deres nære kollega og peda­gogikklærer Peter Viken var død i en alder av 63 år.

Peter Viken vokste opp på Nesbyen i Hallingdal, og et­ter forskjellige lærerjobber arbeidet han i flere år innen­for ungdomspsykiatrien. Han tok embedseksamen i spesialpedagogikk i 1985.

Peter Viken kom til Finn­mark og Alta lærerhøgskole høsten 1988 og fikk ansvar for undervisningen i spesial­pedagogikk, i både 1. avdel­ing og 2. avdeling. Han had­de også i flere år ansvar for pedagogikkundervisningen for desentraliserte førskole- klasser både i Alta, Vadsø og i Kirkenes, en arbeidsopp­gave som var meget kreven­de, med mye reising i Finn­mark i all slags vær. Han var en meget levende foreleser, som øste av sin kunnskap og brede erfaring. Studente­ne ble mang en gang troll­bundet av hans slentrende, men levende form. Han re­spekterte sine studenter, og de som fikk ha ham som lærer, har fått en ballast in­gen kan ta fra dem.

Peter Viken var en klok mann med mye livsvisdom. Ansatte ved høyskolen vil savne en kollega som gene­røst delte av sine kunnska­per, og som ofte hadde en god historie på lur. Han fag­lige tyngde var det mange av oss som hadde nytte av. La vi frem for ham faglige problemer, var vi alltid tryg­ge på hans vurderinger. Vi var mange, både ansatte og studenter, som søkte hans råd i faglige og mer personli­ge saker.

Høyskolemiljøet i Finn­mark er svært ungt. Peter Viken var den eldste som noensinne har vært her, og vi spøkte mang en gang med at han ville bli høyskolens første pensjonist. Slik skulle det dessverre ikke gå. Vi kommer til å savne Peter, hans grå manke, hans var­me blikk og hans livsvis­dom.

Våre tanker går også til Peters datter Katarina, som vi er blitt kjent med gjen­nom hennes mange besøk på høyskolen.

For personalet og studenter ved Høgskolen i Finnmark

SIRI MARGRETHE LØKSA

høyskoledirektør

Sitater slutt.

—————

Peter var en kontrastenes mann, såret og preget av sine oppvekstvilkår, men med vilje og evne til å gi andre en annen livskvalitet. Han forlangte alltid mer av seg selv og sine egne – enn av alle andre. Han døde av hjertesvikt i sitt hjem i Alta 15. september 1994.

————————-

EOF