Oppdatert 24.05.2014

Prost Harald Ophuus Devold kom fra stillingen som Sogneprest i Troms Prosti med sete i Tromsø

. Her hadde han med stø hand forskjønnet deler av Elverhøy kirke uten særlig innblanding
. Prosten med familie flyttet så til samme stilling i Vinger (Kongsvinger) i 1924 – en stilling han hadde til han gikk av med pensjon høsten 1933
. Vinger kirke var på den tid Garnisonskirke for Kongsvinger Festning. I 1999 feiret kirken 300 års jubileum (1699-1999) og promoterte jubileet ved å gi ut et postkort som viste et antependium (alterduk). På kortets bakside står at antependiet er vevet av Alida Lampe Devold som var prostens datter. Antependiet ble tegnet av kunstmaler Einar Viken, som var prostens tilkommende svigersønn.

Menighetsråd ble innført av Kirke- og Undervisningsdep. i 1922 og var en nyskapning for kirken. Begge råd, Vinger og Kongsvinger menighetsråder holder fra da av fellesmøter. Den 22 mai 1927 finner vi denne saken: (sitat)

Sak 2. Kirkeutsmykningen

Sognepresten fremla riksantikvariatets planer for kirkens arkitektoniske rettelse og kunstneriske utsmykning. Behandlingen av koret foretaes i to større farvelagt utkast, det ene i hvitt og lysegrønt, det annet i dyp violett og mørkerødt. Arkitekt Hofflund hadde tegnet forslagene til arkitektonisk forbedring av kirken. Maleren Finn Krafft det farvelagte utkast. Da han for tiden er beslaglagt av Tromsø kirke hadde sognepresten anmodet maleren Einar Viken om at utarbeide det mørkere utkast fordi han fandt Krafts behandling for blass og lite alvorsstemmende. Sognepresten redegjorde for de foreløbige planer og utkast som foreløpig utstilles for alle interesserte i kirken samme med et kunstvevet antependium som i en annen grunnfarve antyder det påtenkte antependium til kirken her. (sitat slutt)

Ovenstående viser at kunstmaleren og kirkerestaurator Finn Krafft sitt forslag til fargevalg for Vinger kirke blir satt til side av prosten straks Krafft hadde reist fra Kongsvinger og nordover til Tromsø. Prosten satte i gang sin tilkommende svigersønn med å utarbeide et mørkere utkast. Helhet i fargevalget var viktig for prosten. (En mørkere farge ville passe bedre til det antependiet hans datter hadde laget og som prosten ville ta i bruk).

Den 20.mai 1928 holdes et nytt menighetsråd om kirkens kunstneriske utsmykning: (sitat)

Formanden foreviste utkast av maleren Finn Kraft, i alt nu 3 utkast. Skolebestyrer  Viig foreslo at menighetsrådene anbefaler at utsmykningen av koret fortsettes etter de forelagte tegninger og sogneprestens plan, men forutsætning av at den økonomiske side av saken kan ordnes. – Samtidig anmoder man om at der blir fremlagt fuldstændig plan for den øvrige del av kirken. Forslaget vedtat: mot 1 stemme Arne Næss som begjærte tilføiet protokollen: At han ikke har mot utsmykningen, men den måde den er reist paa. (sitat slutt)

Prosten vinner fram med sin argumentasjon, og i et rådsmøte 3.juni 1928 får han også gjennom «Derefter besluttedes at fællesrådet skulde fungere som tilsynsmyndighet ved utsmykningen».

Prost Devold går i denne sammenheng ut offentlig og skriver om oppfølgingen av denne planen i daværende «Kongsvinger Arbeiderblad», torsdag 14. juni 1928 (sitat):

«Kirkens utsmykning

Etter menighetsmøtets beslutning skal altså kirkens utsmykning etter den framlagte plan. Foreløpig blir da korets farvebehandling gjennomført. Maleren Einar Viken har jo allerede behandlet gavlen over alteret, og der skapt en overordentlig smukk og virkningsfull framstilling av den opstandne Kristus. Sammen med den nye altertavle med det gamle gotiske krucifix møter det oss med en praktfull og mektig helhetsvirkning, når vi kommer inn i kirken. Kommer det kunstvevede antependium med Betlehems-scenen til, kan man knapt ønske sig en bedre opbygning av alterveggen. Det blir et storstilet samlet hele, en hellig andagtsstemmende framstilling av Kristi fødsel, død og opstandelse.

Det er allerede nå noe godt å gå inn i kirken og sette sig der en stille stund. Det skal også bli gjennemført slik at det skal skapes en hellig stillhet og høitid for hver trett sjel som tyr der inn. Kirken kan vi, når den blir ferdig, la stå åpen ved aftenstid for hver som vil gå derinn. Leilighetsvis kan vi holde en enkel andagt, eller stille orgelspill. Det er ikke bare et smukt lokale, som kirken i Åsnes, vil vil, men Guds hus, hvor Kristus møter oss, og sitter stiller for Gud.

Så er det da pengene. For øieblikket skylder vi ca. 100 kroner til Farvehandelen. Maler Viken, Boger og Skyrud skylder vi naturligvis en hel mengde. Så trenger vi kathedralglass til ca. 600 kroner. Det er således såre ønskelig at sakens venner nå vil komme den ihu. Vi håper å få en fagmnn til å bringe det foreløbige dårlige forgyllings- og malerarbeide i fin stand. Særlig rammen om altertavlen, og den uheldige blå veggen. Men vi må jo betale for godt arbeide, og derfor må vi prøve å få en del penger inn. Lister blir utlagt til tegning av bidrag hos våre aviser. Dessuten hos Kulblik & Myrvold, Nylænder, Farver Hauge og O. Herdahl.

H. D.»  (sitat slutt)

Ingenting er avgjort – og hvem betaler?

Vi sakser fra menighetsrådenes møte den 28.august 1929: (sitat)

1 Form. Meddelte at avdøde Mari Jensen, Indianapolis USA testamentariske gave til kirken $ 200 nu var kommet. Spørsmålet var da hvortil disse penger bedst skulde anvendes
. Sognepresten hadde tidligere under forhandlingene om kirken utsmykning antydet at det vilde vel passe bedst at anvende pengene til en bestemt ting hvortil så giverens navn kunne knyttes, og mente at et kunstvævet antependium forestillende Jesu fødsel i Bethlehem kunde passe. Et sådant antependium, vævet av fru Alida Viken efter hendes mands, kunstmaler Einar Vikens tegning, var nu forslagsvis anbragt på alteret.  Spørsmålet var nu om det skulde antages og fru Viken tilstilles de indkomne $ 200, som hun var villig til at la antependiet gå for. Kritiken av antependiet blev så opplest (se arkivet). Kirkeverge Vik mente at hele utsmykningen av koret burde fullføres og spørsmålet om antependiets anskaffelse bør udstå sammen med anvendelse av Marie Jensens testamentariske gave.

Kateket Gjesdahl foreslog: Man foreslår for menighetsmøtet:

1. Arbeidet med kirkens utsmykning stilles inntil videre i bero.
2. Fellesutvalget innleder forhandlinger med Kirkedepartementet og Rikantikvariatetet for å opnå godkjennelse av utsmykningen av kirken. Først når resultatet av disse forhandlinger foreligger, kan der treffes bestemmelse om videre arbeide med utsmykningen.
3. Beslutning om anvendelse av det fra Marie Jensen mottatte pengebeløp utstår inntil resultatet av de forhandlinger, som er nevnt i punkt 2, foreligger.

Maurstad foreslo punkt 3 forandret, slik at det lød: «Fellesutvalget søker Kirkedepartementets godkjennelse av utsmykningen». Gjesdahls 2. punkt er delvis gjentagelse av det første.

 

Nå har Kirke- og Undervisningsdep.(KUD) reagert og sendt et krasst brev til menighetsrådene. Behandlingen i rådene skjer den 28.august 1930: (sitat)

2.  Kirkeutsmykningen. Deptets skriv 17/7 30 med kritik av utsmykningens fravigelse fra antikvariatets ; arkitekt Hoflunds og maleren Krafts plan – Antikvariatets erklæring: a) Anders Berges redegjørelse for sit besøk her 11/11 28 og b) Antikvarens erklæring 20/11 29. Saken referertes men ble ikke gjenstand for nogen beslutning.  

3.  Sognepresten ønsket avgjort anvendelsen av Hansine Marie Jensens testamentariske gave til kirken. Sognepresten foreslog pengene anvendt til innkjøp av det antependium, som siden byutstillingen har vært anbragt på alteret. Forslaget ble vedtatt mot 1 stemme, Aulie som foreslog pengene anvendt til vaskning eller maling av kirkens tak og vegger.

Merknad til testamentarisk gave US-dollar $200,- svarte om lag til 760 NOK (kurs 3,8 i 1928). Omregnet til dagens verdi etter konsumprisindeksen er det vel kr.22 000,-

 

Vi gjengir her hva som står i jubileumsboka til Vinger Kirke 1699 – 1999 (utgitt fra Flisa Boktrykkeri, Mai 1999) I tillegg har vi kopiert inn foto av de maleriene som kunstmaler Einar Viken laget etter anvisning av prosten:

Devold-perioden

Kibbingen av det gamle inventaret som ble gjort på 1800-tallet, ser vi i dag ganske annerledes på enn den gang. Sogneprest Devold fant da også kirken ganske kald og stemningsløs da han kom til Vinger 1923-24. Ved andre kirker var man på dette tidspunkt i ferd med å føre inventaret så vidt mulig tilbake til det gamle, og Devold tok opp dette arbeidet i Vinger, men det viste seg at det var lite eller ingenting bevart av det som var kassert et par gene­rasjoner tidligere. Det ble derfor utarbeidet en plan av arkitekt Hofflund og maleren Finn Krafft, og denne ble godkjent av Riksantikvaren. Men sogne­presten hadde sine egne meninger og mål.

Getsemanebildet fra 1859 ble stemplet som «Düsseldorfersjokolade» og fjernet fra alteret, mens middelalderkrusifikset som var funnet igjen på kirkeloftet i 1923, ble plassert der i stedet mot en bakgrunn malt av De­volds svigersønn, kunstmaler Einar Viken. På fondveggen over alteret malte Viken dessuten et bilde av himmelfarten mellom noen skyklatter, mens treskjæreren Ole Boger skar noen basunengler som fikk plass på top­pen av det gamle orgelprospektet. På hver side av alteret ble det plassert et gammelt felt med akantusløv, trolig skåret av den kjente bilthoggeren Lars Pedersen Pinnerud fra Furnes (1700-1762). Muligens kan disse feltene ha hørt til kommandantstolen.

En testamentarisk gave på 200 dollar fra Maria Jensen som hadde ut­vandret til USA, ble etter råd fra sognepresten brukt til innkjøp av et vevd teppe foran alteret. Dette antependiet skal forestille de tre vise menn som bøyer seg for Jesusbarnet. Det har til innskrift «Verbum caro factum est», og var et arbeid av Alida Viken, født Devold, etter fargeskisse av mannen, Einar Viken.

Turen kom også til den gamle, spartanske prekestolen som ble staset opp med skulpturer skåret av Ole Boger og malt av Einar Viken. Ole Boger var en selvlært treskjærer og skulptør født i Vinger 1865, død i sitt hjem på Galgebakken 1949. Senere ble prekestolen forsynt med skruv eller lyd- himmel med en rekke små felter fylt med figurmaleri. Siden 1950-årene har Bogers bildeserie hatt sin plass på sakristiveggen.

Den gamle døpefonten ble nå overlatt Ole Boger og skiftet fullstendig karakter under hans hender og ble 21. mai 1933 igjen funnet verdig til å få plass i koret der den erstattet marmorfonten fra 1891. Det omkring- løpende bånd øverst er originalt, men sokkelen er fra Devolds tid. Det nå­værende messingfatet er fra etter-reformatorisk tid. Tilhørende vann- mugge ble gitt av kirkeforeningen i 1964.

Einar Viken dekorerte dessuten brystningen på galleriet over hoved­inngangen. Han malte en rekke felter og benyttet dels bibelske – dels sted­egne – motiver etter anvisning av Devold
.

Etter at de gamle blyvinduene var erstattet med mer moderne, og det an­tageligvis ble satt inn noen nye vinduer under restaureringsarbeidene på 1850-tallet, ble det vel mye lys i kirkerommet til tider. I 1867 og 1886 ble det derfor kjøpt inn rullegardiner til de sørvendte vinduene, først i koret og deret­ter i skipet. Da Devold kom, mente han at en stor feil ved koret var at det var for lyst. 1 1933 ble derfor satt inn overmalt glass i de to sørvendte vinduene i koret: på det ene vinduet Bergprekenen, Forklarelsen og Getsemane og på det andre Inntoget i Jerusalem, Helbredelsen av den verkbrudne og Jesus renser templet. Malingen ble utført av Norman Bakkehaug, og arbeidet ble bekostet av distriktslege Jacob Forseth og godseier Mads Stang. Korvinduene ble videre kronet med gardinbrett skåret av snekker Anton Skyrud som også har skåret brudestoler trukket med gyldenlær laget av jernbanetelegrafist Alf Skarphol og hustru. Penger til utsmykningene kom inn ved innsamlinger.

Sogneprest Devold skal ha lidd ved å stå i en kirke han fant stygg da han kom til Vinger. Da han reiste ti år senere, mente han selv at mye hadde endret seg til det bedre, men midlene som hadde stått til disposisjon hadde vært begrenset. I dag råder vel det synet at presten ikke var like heldig med alle sine endringer.

Det kan opplyses at riksantikvar Arne Nygård Nilsen sammen med konservator Alfred Hagen hadde befaring i 1942, ga han beskjed om at alt som skrev seg fra Devolds utsmykning skulle fjernes. En ny plan for korets utforming ble utarbeidet, og alt interiørarbeid har siden skjedd under Riks­antikvarens ledelse. Akantusrankene ble imidlertid beholdt, og i 1960 ble det anskaffet nye, grønne portierer til dørene under.

 

Kritiske merknader til utsmykningen av Vinger kirke

Utdrag av førstesideoppslag 27.2.1933 i Hedmarkens amtstidende med referat fra møte i Vinger kirke 26.2.1933 med foredrag om kirkekunst og kirkeutsmykning av pastor Fredrik Tybring. På slutten gav han noen synspunkter på Vinger kirkes utsmykning:

Vinger kirkes utsmykning.

Efter sitt foredrag tok pastor Tybring kirken, og utsmykningen nærmere i øiesyn. Grunnfarven, den mørke blå farve rundt alteret, fant han meget god, men veggen bak altertavlen var  nu altfor urolig og  overlesset. Orgelpipene måtte vekk og mere til’. Og så vidt vi forstod pastoren, ønsket han gesimsen hvor sidelysene er plassert, fortsatt på bakvegggen.

Altertavlen, tempel-ideen, med det gamle krusifiks, vår store skatt og helligdom, i centrum, fant han meget vakker. Men den vilde også komme mere til sin rett; på en roligere bakvegg. Staffpanelingen i hvelvet måtte erstattes, av glatt panel hvis man skulde ha malte skyer, og hele hvelvet måtte males, ikke som nu bare en del. Nu virket dette bare skittent i forhold til det andre. Og  på alterbordet måtte det ikke være annet enn almindelige lys, ikke «hermetiske», elektriske. Den lille flammen var nettop symbolet pi menneskesjelen i sin streben opad.

Om prekestolen uttalte pastoren sig meget forbeholdent. Hodene på listen var ikke så verst, diskrete og i rett forhold. Men figurene naivt skårne, passet ikke, altfor fremtredende for den lille stolen. Billedene i feltene på galleriet hadde ikke noget der å gjøre, passet ikke der. Kunde bedre ha vært hengt op i sakristiet eller et annet sted. Slike felbbillleder måtte også ha en verdig; og monumental ramme.

Pastoren trodde ikke der hadde vært gitter foran alteret. Derfor var det ingen grunn til å plassere krusifikset på en tverrbjelke i koret. Det var vakkert som det stod i centrum av altertavlen. Men det første man måtte sørge for var belysningen, farvet glass, katedralglass i vinduene, i blyinnfatning. Da var det best å begynne med de store vinduene over galleriene. Pastoren var meget misfornøiet med galleriene som brøt den verdige stilen i kirken. De måtte være bygget senere og var alt annet enn vakkert utført.

Pastor Tybring fant tanken, opbygningen i utsmykningen god, med stigningen mot det centrale, Kristi kors. Særlig fremhevet han her grunnfarven som går igjen i det hele, som meget god. Man var på god vei til å få  kirken som den bør være. Kirken selv har kraftige linjer som peker ut retningen.

 

Redaksjonell kommentar i Hedemarkens amtstidende 27.2.1933 (Redaktør var Karl G. Ertzeid):

Utsmykningen i Vinger kirke.

Med stor interesse påhørtes igår pastor Fredrik Tybrings foredrag om kirkekunst og kirkeutsmykning og med enda større opmerksomhet hvad han hadde å si om det utsmykningsarbeide som er påbegynt og planlagt i Vinger kirke.

I særlig grad gleder det oss,at han fant det vesentlige ved utsmykningsarbeidet i koret vakkert og riktig. Hermed må man være ferdig med bjelken og flytningen av krusifikset og kunne samles om å bygge videre på det som er anerkjent: altertavlen med krusifikset og himmelfartsfremstillingen på østveggen over alteret, og så den varme blå. farve. Pastor Tybrings anvisninger bør følges i ett og alt, – derved har man fått en fast linje å arbeide efter, trukket op av en av vårt lands første eksperter på området.

Og folger man de råd som her er gitr av en mann, hvis kompetanse på området er anerkjent på  alle hold, vil man visselig også. møte den sympati og støtte til utsmykningsarbeidet, som er nødvendig for å få det gjennemført. Det ligger nemlig i sakens natur, at arbeidet må utføres for frivillige bidrag.  Får man nu en utvetydig uttalelse fra den rette myndighet, er det vår tro at de frivillige bidrag vil komme.

Vi henstiller derfor til sogneprest Devold, som kan være vel tilfreds med den anerkjennelse det centrale i den av ham gjennomførte utsmykning har fått, om å foranledige en formell beslutning om å fortsette arbeidet efter de av pastor Tybring gitte retningslinjer. Så tror vi å turde love ham almindelig tils1utning og  pekuniær støtte til arbeidets gjennomførelse – selv i tider som disse.

 

Hedemarken amtstidende 13.3 1933. Notis:

Vinger kirkes utsmykning.

Vi kan glede alle i denne sak interesserte med, at pastor Tybring har erklært sig villig til å bistå med råd og dåd under det videre arbeide med Vinger kirkes utsmykning. Derimot finner han – som rimelig er – ingen grunn til å framlegge for offentligheten en kritisk gjennemgåelse av det som er gjort hittil, således som et herværende blad forleden bebudet. Han finner det i så henseende tilstrekkelig, hvad han fremholdt på møtet i Vinger kirke, og hvorom Hedemarkens Amtstidende kan henvise til sitt referat Og sin redaksjonelle artikkel påfølgende dag.

– Hvad gjør man så? spør vi sognepresten.

– Det rimelige må vel være at man sammenkaller begge menighetsråd til et åpent forhandlingsmøte, hvor også alle andre interesserte bør gis anledning til å være tilstede og i tilfelle uttale sig. Jeg synes det må kunne ordnes. Og det blir vel naturlig å begynne med taket først.

Vi gir planen vår tilslutninq og henstiller, at man også får pastor Tybring til i delta 1 dette møte. Ved å gi råd og vink for det videre arbeide er han inne på den rette vei, – den som kan føre til de positive resultater istedetfor en negativ kritikk. Det som bør forandres kan også ved denne fremgangsmåte komme i positiv i stedet for i negativ form.

Oppsummering

Einar med familie oppholdt seg i Kongsvinger i vel 3 år, perioden fra tidlig 1927 til tidlig 1930 da familien flyttet til Rygge sammen med Einar sine foreldre. Det er mulig at familien fikk med seg de kritiske merknader om utsmykningen fra februar 1930 før de flyttet. Det er sannsynlig at familien fikk tilsendt brev og referater fra prosten i årene etter 1930.

Tiden i Kongsvinger preget Einar i all ettertid. Dette var en periode hvor han (mer eller mindre frivillig) ble med på å følge prost Devold sine anvisninger og gå mot de råd og anvisninger som en rekke sentrale fagpersoner hadde medvirket til. Blant disse den anerkjente kunstmaler og dekoratør Finn Krafft og Riksantikvaren. Det ble ikke bedre på tampen da den landskjente pastor Tybring (som bedrev rådgiving i utsmykking av kirker) sluttet seg til kritikerene. Einar ble ført inn i et dilemma: valget mellom en framtidig faglig karriere eller tilfredsstille de nye familiebånd han hadde viet sitt liv til.

Han tenkte nok at han neppe ville høste videre anerkjennelse for sine arbeider i eller for det offentlige – etter de foregående debatter og motsetninger omkring oppgraderingen av Vinger kirke. Det var vanskelig nok som det var – å finne et levebrød som kunstmaler. Da han så søkte kunstnerlønn fra Staten, fikk han avslag. Det var neppe noe godt budskap å få for han, og det kom tanker om å finne et annet levebrød, et nytt yrke. Han bruker derfor det meste av 30-årene til å etablere seg som organist. Men så kom krigen og satte en stopper for det. For å overleve ble han kulissemaler for det «Tyske» Teater. Denne tiden, med overforbruk av alkohol, gav han også påfølgende plager. Han endte til slutt opp med å male det folk ville ha og ønsket seg. For dette hatet han inderlig seg selv og betegnet selv sitt arbeider som «hor» – men han fikk betalt pr. maleri – og det var det aller viktigste.

Det hører med til historien at Einar, ikke på noe vis, ville ha noe med Devold-familien å gjøre i ettertid. Han nektet å ta del i denne families begivenheter og hatet den hjelp han og Alida fikk, både før, under og etter krigen. Særlig gjaldt dette huset i Moss som Alida sine brødre hadde kjøpt og gitt til henne på særeie rett før krigen. Aldri tok han del i nødvendig vedlikehold. Da huset trengte nytt tak i 1958 måtte Alida bruke sin 2.premie kr.10.000,- som hun hadde vunnet i en konkurranse. Hun måtte hyre inn en snekker for å få jobben gjort.

 

———————————

EOF