Finn Devold ble født i Ørsten 30. april i 1902. Han var sønn av presten Harald Ophuus Devold (1863-1949) og hans andre hustru Alida Elise Marie f
. Lampe, 1867-1940)
. Finn var nummer seks i rekken av ni barn. Han giftet seg i Bergen 1934 med Karen Elisabeth Jenssen (1897-1984) og fikk to døtre: Eva (1935-1937) og Kari i 1938 med henne. Finn døde 26.mai 1977 i Bergen.
Student i 1921 og 1924,1925. Studerte ved Sorbonne i Paris. I 1932 tilsatt som vitenskapelig assistent ved Haldde-observatoriet i Alta, jfr. Geofysisk institutt i Tromsø. I 1923-24 var han bestyrer for den geofysiske stasjonen ved Qvade Hock på Svalbard. Han var ofte sammen med sin bror var Hallvard Ophuus Devold da begge drev som fangstmenn.
I 1936 ble han vitenskaplig assistent ved Fiskeridirektoratet i Bergen og fiskerikonsulent ble han fra 1943 til han gikk av for aldersgrensen. Han vant seg stor ry for den måten han forutsa innsig av sild til norskekysten i de store sildeårene på 1950-tallet
. Det var også han som først gjorde oppmerksom på at overbeskatningen ville utrydde fiskestammen. Han varogså den som først kunne aldersbestemme sild
. Forsknings-skipet «G.O.Sars» var hans andre hjem.
Han har gitt ut en rekke vitenskapelige avhandlinger, og har dessuten vært engasjoer i utlandet – blant annet var han ekspert for FAO i Brasil i 1956-57. For sin innsats ble han i 1954, «Ridder av St.Olavs orden».
Han var også Storridder av den islandske «Falkeorden».
Kronikk i Bergens Tidende 24.04.02: Sitat:
For 50 år siden var Finn Devold et sentralt og anerkjent navn i fiskerinæringen. Hvert år forut for det viktige vintersildfisket lokaliserte han med forskningsfartøyet ‘G O Sars’ sildestimer ute i havet og fulgte silda sine vandringer inn mot gyteområdene.
Forfatter: Ingolf Røttingen, Senter for marine ressurser
Informasjonen om sildas bevegelser kommunisere han til fiskerne, fiskeindustri og kystbefolkning direkte via radio eller som meldinger på fiskeribølgen. Dette muliggjorde en rasjonell gjennomføring og videreutvikling av det viktige vintersildfisket, og i folks oppfatning ble Finn Devold fra Havforskningsinstituttet sildeforskeren framfor noen. Imidlertid, seinere ble Devold sitt navn av forskjellige årsaker også knyttet til den store tilbakegangen i sildefisket på slutten av 1960-årene. Ennå i dag er nok navnet Finn Devold et begrep blant kystbefolkningen.
Det er i år 100 år siden han ble født (30 april 1902 i Bergen). På basis av oppvekst og aner er han blitt beskrevet 1/3 del fanastril, 1/3 sunnmøring og 1/3 nordlending. Han begynte å studere realfag, men studiene ble stadig avbrutt av hans interesse for polarliv. Fram til han var 30 år hadde han en imponerende merittliste når det gjaldt overvintringer, fra Svalbard i 1923-24, via Jan Mayen og Øst-Grønland (Myggbukta) til Sørøst-Grønland i 1931-33. Mellom overvintringene fortsatte han med realfagstudiene, og han arbeidet også som assistent for Fridtjof Nansen i 1927-28.
Her er det verdt å stoppe opp ved tidsrommet 1931-33. Da gjorde Norge krav på deler av Øst-Grønland. Denne handlingen kan sees i sammenhegn med mellomkrigstidens generelle norske ekspansjon i polare strøk for å sikre fangst- og fiskerirettigheter (noen vil nok si at nasjonal selvhevdelse også var en drivkraft). Anneksjonen av Jan Mayen og Bouvetøya og delvis suverenitetservervelse over Svalbard er eksempler på denne ekspansjonen. I juli 1931 foretok fangstmenn en privat okkupasjon av en del av Øst-Grønland (området ble kalt Eirik Raudes land, her spilte den eldre broren Hallvard en framtredende rolle). Okkupasjonen ble senere på sommeren videreført av den norske regjering som annekterte området. Finn Devold var da leder for en ekspedisjon som opererte på sørøstkysten av Grønland, ca 1000 km sør for Eirik Raudes land. Som et ledd i bredere etablering av norske fangstområder langs østkysten av Grønland heiste hans bror Hallvard det norske flagg på Sørøst-Grønland i juli 1932, og den norske regjering annekterte dette området umiddelbart. Som kjent ble Øst-Grønland saken brakt inn for den internasjonale domstolen i Haag. I april 1933 falt dommen. Resultatet ble negativt for Norge, det ble slått fast at Danmark hadde suverenitet over hele Grønland.
Finn Devold begynte på Havforskningsinstituttet i 1936, og ble leder for sildeundersøkelsene etter krigen. Han begynte et energisk arbeid for at ny teknologi skulle bli et viktig fundament for de vitenskapelige undersøkelsene. 1950 ble en milepæl, da kom det nye forskningsfartøyet ”G O Sars”. Det var blant annet utstyrt med en nyutviklet fiskerisonar (asdic som samtiden kalte det). Devold tilbrakte hvert år måneder om bord på dette fartøyet, ikke bare i forbindelse med vintersildfisket på Vestlandet, men også på sildefeltene utenfor Nord-Island og polarfrontområdet i Norskehavet om sommeren. Ved systematiske registreringer, analyse av miljøfaktorer (temperaturer, saltholdighet) og effektiv kommunikasjon, så skulle informasjon om silda sine bevegesler og mulige nye fangstområder gjøres kjent for fiskerne. Han nøt stor respekt og høstet anerkjennelse både fra myndigheter og kystbefolkning for dette arbeidet. Han ble i 1954 ridder av St. Olavs orden, i kystbefolkningens bevissthet var han ”sildeprofeten”.
Som en syntese av dette arbeidet la Devold fram en vandringshypotese (modell ville vi ha sagt i dag) som ble mye diskutert i samtiden. Det vil føre for langt å gå inn på detaljer av den her .Men et element var at det fantes en sammenhegn mellom sildeperiodene på Vestlandskysten og ved Bohuslen. Imidlertid, utgravinger av silderester (fra sildoljekoking) på Bohuslenkysten indikerte at denne silda var av en mindre type enn norsk vårgytende sild. Et annet element i vandringsmodellen var at silda ville med visse mellomrom ville søke inn til norskekysten om høsten for å overvintre. Her var Devold på rett spor. Fra midt på 1980-tallet har silda om høsten søkt inn mot Vestfjordområdet, og ikke til havområdene øst av Island som tidligere. Vandringsmodellens styrke var at den søkte forklare sildevandringen ved å kombinere biologi og miljøforhold i Norskehavet, og som sådan har den vært en inspirasjonskilde for videre arbeid med sildevandringene
. På dette området fremdeles mye ukjent. Vi søker fremdeles forklaringer på hvordan silda finner fram på sine årlige 4000 km lange vandringer gjennom en verden så helt forskjellig fra vår egen.
Devold sitt syn på småsildfiskets betydning for bestandsutviklingen var omstridt, både nasjonalt og internasjonalt. Han hevdet at fisket på småsild, som foregikk på norskekysten, ikke var av hovedbetydning for utviklingen av sildebestanden. En viktig bakgrunn for denne analysen var at han sommeren 1950 (ombord på den helt nye ”G O Sars”) fant store mengder sildeyngel langt ute i Norskehavet
. Devold kunne da konstantere at den vesentlige mengden av småsilda var fordelt utenfor rekkevidde av det tradisjonelle norske småsildfisket som foregikk i kyst og fjordstrøk. Den rike årsklassen 1950 ga rekordkvantum i småsildfisket i 1951-52, allikevel var det mer enn nok igjen til å styrke gytebestanden betydelig slik at det ble et stort vintersildfiske på midten av 1950-tallet. Devold hevdet at det var den naturlige variasjonen i årsklassestyrken, og ikke småsildfisket, som avgjorde sildebestandens utvikling. I ettertid kan vi hevde at Devolds sine argumenter om småsildfisket sin betydning var relevante for 1950-tallet, men ikke for 1960- tallet da sonar og kraftblokk muliggjorde et småsildfisket langt ute til havs, med det resultat at svært lite sild nådde gyteferdig alder.
For sildefisket og sildebestanden er situasjonen i dag en helt annen enn på Devolds tid. Sildefisket er nå regulert ved nasjonale kvoter og internasjonale avtaler. Hovedfisket av sild er, pga endret vandringsmønster, flyttet fra vinterfiske på vestlandskysten til et høstfiske i Vestfjorden. Minstemålet på sild er 25 cm, og småsildfisket er derfor en saga blott.
Finn Devold hadde førstehånds kjennskap til fangst- og fiskerinæring, og til biologi og miljøforhold i nordlige havområder. Det var sikkert interessant for han å arbeide i disse områdene, noe han gjorde med stort engasjement og energi. Men jeg tror nok at han i sitt profesjonelle liv opplevde to store skuffelser; nemlig domsresultatet i Haag i 1933 og at sildebestanden forsvant så totalt i begynnelsen av 1970-årene.
Finn Devold døde 26.mai 1977 i Bergen.
———————-
Ref. digitale kilder og henvisninger:
http://snl.no/.nbl_biografi/Finn_Devold/utdypning
http://www.polarhistorie.no/personer/Devold,%20Finn
http://polarlitteratur.com/devold.htm
http://www.imr.no/nyhetsarkiv/2002/april/finn_devold_19021977/nb-no