Baug i Rygge – et enkesete

BaugRygge

Den gamle skrivemåten: BOG ble endret oppgjennom tidene til den nyere uttale: Baug.

Bog hører med til Rygges vakreste områder. Gården er selve «indre­fileten» i Værne Kloster land­skapsvernområde. Bog har en interessant historie som leilen- dingsgård og enkesete for Værne Kloster. Vi har i tidligere num­mer av Moss Magasinet, skrevet om både Lillebog og Åkiil, begge gamle husmannsplasser under Bog. Denne gang ser vi litt nærmere på selve gården Bog.

Tekst: Arnulf Johannessen

Gårdsnavnet Bog betyr trolig krum­ning eller buktning. Kanskje grun­net veien som slynger seg gjennom landskapet på Bog, eller en bukting i fjellformasjonen Bogåsen. Det siste høres mest sannsynlig ut, da veier med jevne mellomrom legges om.

Oldtidsgård

Vi skal langt tilbake i tid for å finne Bog som selvstendig gård. Gården benevnes som oldtidsgård, og iføl­ge forfatter av boka «Hellige kri­gere», Trond Svandal, har Bog lig­get under Værne Kloster fra kloster- tides begynnelse i 1170. Etter klos­tertiden kom gården under kronen sammen med resten av Værne Kloster. I 1675, solgte kronen Klostergodset til brødrene Wind, og Bog fulgte med i salget. Fra 1840, har Bog vært underbruk til Carlberg. Gården har hele tiden vært leilendingsgård, eller drevet som en del av Værne Kloster og Carlberg. Det faktum at Bog frem­deles er en del av et større jorde­gods, gir Værne Kloster landskaps­vernområde en autensitet som her- regårdslandskap. Til Bog hørte hus­mannsplassene Lillebog (også benevnt som Nordre Bog), Åkiil og Strandbakken.

Forpaktere

Som leilendingsgård har Bog natur­lig nok, hatt en lang rekke brukere. Den eldste vi kjenner navnet på, var Peder S. Boe, slik man skrev navnet i 1606. Peder må ha vært en stridig natur da han ble bøtelagt ved flere anledninger. Blant annet for å ha nektet å kjøre malm til kongens jernhytte ved Akershus. Han ble tatt til nåde og fikk vervet lagretts- mann. Som lagrettsmann avga han en falsk dom, og ble til slutt «forar­met». En annen forpakter er Paul Bog. Paul ble i 1663 stevnet av Fru Anne Bildt Akeleie. Fru Anne var ingen hvemsomhelst, hun var enke etter siste lensherre i Værne Kloster len, Sigvard Gabrielssøn Akeleie (se Moss Magasinet 2012). Anne hadde jordegodset i forlening en kort peri­ode etter mannens død og hadde rett til å stevne leilendingsbøndene. Pauls forbrytelse var av moralsk art: «For å ha beligget et quind- folch». Bog har også hatt flere kvinnelige forpaktere, for eksempel Gunhild Iversdatter Huseby som bodde på Bog i 1665. Maria Corneliusdatter arvet leilendingskontrakten etter sin far, og ble for­pakter i 1765. Georg Sibbern på Værne Kloster stevnet Maria for ulovlig skogshogst og bråtebrenning. Sibbern ville ha henne vek fra Bog. Maria skyldte på at hun trengte tømmeret til å vedlikeholde husene på Bog for seg selv og sine barn. Georg Sibbern frafalt dom­men. Den siste forpakteren på Bog var også en kvinne, enken Maren Christoffersdatter Tøstad. Hun hadde overtatt forpakterkontrakten i 1844 etter sin mann. Bogs siste for­pakter døde i 1847, og gårdens lange historie som leilendingsgård var i prinsippet over. Som vi ser, var ikke alle leilendinger «mors beste barn». Men leilendingsbøndene var godt beskyttet av loven, og godseie­ren skulle ha svært gode argumen­ter for å si dem opp. Dette var ret­tigheter helt tilbake fra svarte- dauens dager. (Se Moss Magasinet 2010 «En «Xantippe» på Huseby»).

Enkesete

Etter Maren Tøstads død, har Bog vært brukt sammen med Carlberg. I 1855, ble Bog enkesete for Augusta Sibbern på Værne Kloster. Augusta var datter av Henrik Gerner i Moss, og var enke etter Mathias August Sibbern på Værne Kloster. Hun var svigerinne av Carlbergs og Bogs daværende eier, amtmann Carl Sibbern. Carl Sibbern stilte hus og tun på Bog til Augustas rådighet. Det gamle forpakterhuset ble påbygget og kraftig forskjønnet. I 1877 overtok kammerherre August Sibbern Bog etter sin mor. Tanten Augusta Sibbern, bodde imidlertid på Bog til sin død i 1902.

Kammerherre Sibbern

I 1905 flyttet kammerherre Sibbern og hans tinge hustru Karin inn på Bog. Datteren Karin Agnes, gift Arnt-Jensen, fortalte om en fin barndom på Bog. Gården hadde vakker hage, uthus med stallplass og hønsehus. Kammerherre Sibbern skal visstnok ikke ha vært særlig til­freds med hønseholdet da både frue og frøken til stadighet ble bitt av lopper. Da kammerherre August Sibbern i 1928 følte seg forpliktet til å flytte til Carlberg, gjorde han det ikke med lett hjerte. Da Sibberns husmenn hjalp ham med flyttingen, sa han halvt i spøk: «Jeg går inn og gråter litt igjen.»

Bog fraflyttes

Huset på Bog ble leid bort til major Viken i 1933. Viken og hans hustru var de siste som bodde i det gamle huset på Bog. Utover i 1960-årene var Bog fraflyttet og både hovedbygning og uthus falt i ruin. I barndommen var jeg flere ganger inne i «Spøkelses­huset» som huset på Bog da ble kalt. Fremdeles kunne en se rom som en gang hadde vært fornem­me. Jeg husker flotte takrosetter, fine dører og en av de vakreste pei­sene jeg har sett. Selv om huset ble kraftig forfallent, var det en vesent­lig del av miljøet og stemningen på Bog. Husets kanskje mest interes­sante del var fløyen som skrev seg fra leilendingstiden. Mens hoved­delen av huset var et prangende herskapshus, framsto den eldste delen av huset som beskjeden. At huset både var herskapelig enkese- te og leilendingshus, var kulturhis­torie så det holdt. I 1968 ble den gamle bebyggelsen på gården svidd av i en brannøvelse. Enkesetet og leilendingsgården Bog hadde fortjent en bedre skjebne. I dag er et nytt bolighus reist på den gamle hustomta på Bog.

Bogjordet ca. 1900.1 dag er gården en del av Værne Kloster landskapsvernområde. I for­grunnen «Råbrønnen». Eier: Kristin Westerveld.

«Eika ved den hvite grinda» Eika-w Major Viken sin eneste sønn, kunstmaleren Einar Viken malte denne grinda etter at familiene hadde flyttet inn i hver sin del av huset. Majoren og frue flyttet inn i hovedhuset og Einar sin familie flyttet inn i leilendingshuset. EikaPaaBaug Som sagt innledningsvis, et vakrere område enn Bog, finnes neppe i Rygge. Bog er svært rik på vegeta­sjon og fugleliv. Gården har flere åkerholmer med flotte løvtrelunder. Bogs fineste solitærtre er den troll- ske eika øverst i Bogalleen. Det hule eiketreet har vært benevnt som «Eika ved den hvite grinda», og er flere hundre år gammelt. Alleer, fornminner og naturreservatet Boglunden er viktige elementer som gjør Bog til det mest herre- gårdsmessige i hele landskapsvern­området. Steingjerder og hus­mannsplassen Lillebog med Amtmannens grav forsterker ytter­ligere eiendommens rike historie og fornemme tradisjoner.

 

———- EOF ———-