Hvem som har gjort hva står på en lapp på baksiden av teppet

 Sist reg: 12.01.2015

Etter eget utsagn kom, den 18. januar 1904, min mor, Alida Lampe Devold til verden 4 dager før bybrannen. Hun så dagens lys i det gamle Devold-huset i Skaret i Ålesund. Alida sin far var Sogneprest Harald Ophuus Devold (1863-1949) og hennes mor var prestens andre kone Alida Elise Marie f. Lampe (1867-1940).

Mors slekt på kvinnesiden var «Lampe-slekten» fra Bergen. Det skal være Bergenske tradisjoner i dette Lampe-navnet. Navnet knyttes både til handelsstand og mesterlaug. Se mors-arven fra Ålesund.

Hennes far sognepresten skriver i sin CV  at Alida Lampe er født i Ørsten, Møre og Romsdal den 18. januar 1904 – og det er kanskje naturlig. Han var ansatt som Sogneprest i Ørsten fra 1900 til 1906 men vi mener å ha belegg for at familien tok turen hjem til Ålesund da fødselen nærmet seg.

Foto til venstre viser Ålesund by like etter bybrannen i 1904. Ute på havnen kan vi se den tyske eskadre med keiser Wilhelm av Tyskland som kom byen til unnsetning.

Da Ålesund by brant natt til den 23. januar måtte samtlige forlate byen i hui og hast. Til høyre vises Devold-huset i Skaret som i 1904 brant ned til grunnen.

Følgende »sannhetskilde» for Alidas hurtige  rømming fra brannen har vi i boken «Stamtavle over en norsk slegt LANDMARK». Her står:, «Under hvilken hun og moren trilledes av sted i en trillebør» .

En varmere velkomst kan man vel ikke få, og sognepresten med familie måtte nok returnere til embede i Ørsten litt før de egentlig hadde tenkt.

 Den nye Devold-huset i «Skaret» – her til venstre – Einarvikgata 7, ble bygget på initiativ av Laura Helene Bull Birkeland, gift 2.g

. med fabrikkeir O.A. Devold.

Alida fikk etter grunnskolen utdanning som sykepleier. Det var imidlertid en viktig familiesak at også hun gikk «Devold-skolen», dvs. hun fikk lære seg farging og veving fra grunnen av. Dette yrket var allment nyttig uansett hvor hun kom – så da familien kom til Kongsvinger gikk hun i gang med å etablere en vevskole for kvinner i eget lokale. Etter hva vi har fått høre kunne hun ha inntil 12 elever i denne vevstuen.

Bildet over er tatt i vevstuen i Kongsvinger. Vi finner Alida helt til høyre i bildet stående bak eleven som sitter på vev-stolen.

Alida Lampe gifter seg 12. juli i 1928 med Organist og kunstmaler Einar Viken, sønn av major Peter Theodor Viken med hustru Sigrid f. Jensen. Vielsen sto i Vinger Garnisonskirke og festen ble holdt i presteboligen «Roligheten» i Kongsvinger (senere «Kvinneuniversitet»). Begge familier hadde oppholdt seg i Tromsø omkring  1920 til prestefamilien flyttet til Kongsvinger i 1924.

Både Alida sin svigerfar Majoren og hennes far Sognepresten var sterkt sosialt engasjerte da de bodde i Tromsø og var ofte i felles samlinger av ymse slag, med eller uten sine barn. Så Alida og Einar var godt kjente fra tiden i Tromsø.

Foto over viser Presteboligen «Roligheten», Kongsvinger.

De laget seg et felles monogram som de sydde inn i alle husets duker og handklede m.m. – en skikk som var i datidens tradisjoner. Tøy var dyrt på den tid og det var vanlig å sette navn eller merke på alle eiendeler, også klær og sko. Jeg kan godt husk jeg hadde navn bl.a. på min pysjamas.

Menigheten i Kongsvinger hadde i lang tid ønsket seg en alterduk til kirken sin og bildekunstnere i området ble gjennom lokalavisen oppfordret til å sende inn utkast. Det gjorde også Alida og Einar.

Nå ble det slik at sognepresten og menigheten ikke kunne bli enige om hvilket utkast som var best og som skulle bestilles. Dermed «bestemte» sognepresten seg for at Alida og Einar sitt utkast var best og skulle kjøpes inn. Og slikt blir det bråk av – men det brydde ikke sognepresten seg om. Han var kjent for å være både egenrådig og sta og hadde vært ute i hardt vær før.

Kritikken lot ikke vente på seg – det ble et salig røre. Det ble startet en debatt i byens aviser. Der fikk bl.a. motivet og grunnlagsarbeidet gjennomgå sterk kritikk – noe som gikk Einar dypt i sjelen og han ble deprimert og «vonbråten». Så ille var dette for han at han sverget i all ettertid aldri å delta offentlig med noe arbeid. Og slik ble det. Veven fikk til gjengjeld mange lovord – noe som ikke gjorde saken bedre for Einar.

I forbindelse med Vinger kirke sitt 300 års jubileum (1699-1999) ble likevel denne alterduken promotert på Garnisonskirkens jubileumskort. På baksiden av dette kortet kan vi lese at «Verbum Coro Factum Est» betyr: «Det er sant at Ordet ble kjød». Videre står det at «Teppet er vevd av Elida Viken, f. Devold.» Her er «Elida» en trykkfeil.

Einar, som hele tiden hadde bodd sammen med sine foreldre i hele studieperioden hadde vært, og fortsatt var hans bostedsbase og økonomiske støtte. Han var sin mor og fars edelsten med sine unike og mangfoldige kunstneriske evner.

Da hans far majoren gikk av med pensjon i 1930, flyttet hele familien til Flaskebekk, Nesodden utenfor Oslo. Med på flyttelasset var også Einar med sin familie som på dette tidspunkt hadde fått lille Laura. Her bodde begge familiene ca. ett år før alle flyttet videre til Baug i Rygge kommune – en plass under Carlberg gård. Her fikk Alida og Einar bedre plass i en sidefløy på huset. Og her ble nr.2, Peter Theodor og nr.3, Halvor Ophuus født.

Einar avla førerprøve for bil i 1931 da hans foreldre kjøpte en Ford for å komme seg rundt. Baug lå vel 3.km fra byen og de ble ikke sprekere med årene. Med dette ble han også sjåfør for sine foreldre når de skulle rundt og på tur, bl.a. til Sørlandet.

Alida hadde nå fått tre barn på under tre år. Hun hadde en mann som var avhengig av å øve på piano opp til 8 timer pr. dag inne hos sine foreldre for å holde seg oppe på et akseptabelt høyt nivå. Når han ikke øvet var han delvis  bortreist, enten til Oslo eller han malte bilder og laget møbler til sitt nye hjem.

Våren 1933 ble Einar etter søknad innmeldt som elev ved Musikk-konservatoriet i Oslo hvor han så fikk orgel-undervisning med Arild Sandvold fram til sommeren 1936. Høsten 1936 tok han også faget «Musikk-historie» med Torleif Eken. Nå kunne han søke arbeid som Organist, hvilket hjalp på budsjettet. Fra 1936 til 1941 var han engasjert som organist flere steder, sist ved Metodistkirken i Moss.

Siste halvdel av 1930 ble slitsom for Alida. Hele ti-året hadde gått med til å holde de 3 viltre barna i ro og stille slik at far kunne få øve i fred og å tilpasse seg svigerforeldrenes klager på vask og rengjøring samt ønsker om utflukter. Forholdet mellom Alida og svigermor utviklet seg såpass negativt at hun søkte råd hos sin egene –  Devold-familien

Alida fikk gehør for sine klager hos sine brødre og de kjøpte eiendommen Klevberget 42 («Kroken») i Moss til Alida – som særeie. Dette forteller noe om tilliten til ektemannen.

Kjøpet av eiendommen som særeie ble dramatisk for Einar. Han følte seg overkjørt og tilsidesatt og opp-levde situasjonen som en devaluering av ham for at han ikke kunne ta bedre vare på sin familie. Kritikk kunne han absolutt ikke tåle og han uttalte derfor at han heretter aldri ville bidra med noen form for arbeid eller vedlikehold av eiendommen. Og slik ble det.

Det var ikke opparbeidet vei til huset som lå ved fjellet i en krok. Adkomsten var bare en sti som gikk over naboeiendommen, Huset hadde innlagt strøm, 1000 watt på «vippe» d.v.s. strøm 5 sekunder av-på slik at man ikke kunne opparbeide overforbruk. Vann var tillatt  hentet i en brønn på naboeiendommen. Huset hadde en utslagsvask på kjøkkenet som også ble brukt til å «slå lens» ved kalde og snøfulle morgengry. Huset hadde også en liten glassveranda med dør ut.

Kjøkkenet hadde gammel vedfyrt 4-ringet vedkomfyr med et lite bake-rom på høyre side. Her skulle man ha varmtvann stående på samtidig som man laget mat her og bakte brød. I stuen var en stor koksbrenner for vinterlig rundfyring og et skur på utsiden for lagring av koks i sekker. Der var også en frittstående utedo. – Nå ble det harde tider for familien. Alida fødte her sitt dødfødte barn, Hjalmar like etter innflyttingen. Året etter kom krigen til Norge og Alida fødte enda et barn, Hans Edgar.

Krigsårene var ulidelig slitsomme for Alida, med tre skolebarn som skulle ha klær og niste til skolen – og som alt for ofte kom hjem igjen mer eller mindre rundbanket og med ødelagte klær – og det var ingen hjelp å få. Minimalt med inntekt – ingen penger – ingen nye klær. Skolens ledelse og de fleste av de som underviste var NS-medlemmer.

Det var også de fleste av de større elevene – så det var et stort press for å slutte seg til Nasjonal Samling (NS) og Hirden. Dette førte til at Alida en kort periode meldte familien inn i NS. De to eldste guttene ble innmeldt i Hirden
. Dette for å stoppe all trakassering av barna på skolen. Medlemskapet i NS tok imidlertid en brå slutt da Einar kom hjem etter et lengere arbeidsopphold i Oslo.

I løpet av krigsårene ble det laget en kjørevei på ca. 100 meter fram til huset ut til Bakkeveien. I denne forbindelse ble det også lagt fram vann og huset fikk vannkran over utslagsvasken. Veien ble anlagt av Alida og barna ved hjelp av en trillebør. Jeg kan fortsatt huske flyalarmer og turer i trillebør ut denne vegen til et mer sikkert oppholdssted – inntil alarm-over, tutet over Moss by.

Før og i starten av krigen, hentet Alida vann i brønnen som lå få meter inn på naboeiendommen, men etter en feide med naboen ble det stopp. Eiendommen «Kroken» ble solgt med veirett over naboens eiendom, noe naboen nå mente var ugyldig nå når det var påbegynt vei ut til Bakkeveien. Feiden førte til at brønnen ble forurenset og vann måtte nå hentes i krysset mellom Bakkeveien og Dyreveien.

Alida anmeldte forholdet til politiet men det ble for henne en svært sjokkartet opplevelse da hun straks fikk spørsmålet om naboen var jøde. Navnet på denne nabofamilien kunne tyde på det. Dette svarte Alida benektende på og saken ble senere henlagt. At nabofamilien virkelig var jøder var noe mange visste.

Å bære to bøtter vann opp og ned Bakkeveien og opp til huset, sommer som vinter, i all slags føre, ble et umenneskelig slit for Alida, særlig før og etter hun fødte barnet Lise. Einar var lite hjemme på denne tiden og arbeidet tidvis som kulissemaler for det som i dag er «Den Norske Teater» i Oslo. Under krigen het det «Det Tyske Teater» i Oslo. Han var da 42 år og arbeidet med kulisser førte han langt bort fra øving på piano og organistvirksomhet. Kulisse-virksomheten førte han også inn i alkoholisme.

Like før krigen var slutt fikk paret enda en sønn, Einar jr.. Situasjonen var nå at familien talte 5 barn hvorav 3 var i ten-årene (Laura 16, Peter Th. d.y. 15 og Halvor O. 14, Hans var 4  og en nyfødt Einar jr). Etter som barna ble ferdige med skolen bar det rett ut for å finne arbeid. Både Peter Th. og Halvor O. fikk prøve seg som sjømenn, men det gikk heller dårlig.

Så – i løpet av 50-årene fikk Alida sykdommen «struma» som førte til at halskjertelen tok til å vokse. På denne tiden fantes det ingen medisin eller kur for denne sykdommen, men hun fikk et tilbud om å ta del i et medisinsk forsøk hvor man inntok et gass vann som inneholdt  svakt radioaktive joddisotoper. Dette skulle vise seg å kurere sykdommen men førte til at hun mistet mye av sitt praktfulle hår og ble noe «hyperaktiv» – som hun selv gav uttrykk for. Noen år senere fikk hun diabetes type 1.

Alida holdt vevekunnskapene sine vedlike i alle år. Huset hadde en glass-veranda i nordre ende og her hadde hun en stor og en liten vev i tillegg til en rennebom og annet tilbehør. Her vevet hun i store trekk filleryer på bestilling dersom disse hadde med seg klær som kunne klippes til brukbare filler. Hun kunne klippe for kunde og sy fillene sammen i lange remser mot tillegg i pris.

Etterkrigsårene ble preget av en mann som drakk og tidvis var brutal, Av og til kom det noen å hentet han for natten. Så hun fikk med tiden anledning til å leie et lite hus på Kallum i Moss som var velegnet som vevstue. Her installerte hun seg og hadde en økende krets av kundebestillinger både på filleryer, bord-duker og andre vev-produkter.

I slutten av 1960-tallet lyste Moss kommune ut en konkurranse blant byens kunstere om å lage et «Mosseteppe» – trolig til 250 års by-jubile. Da Einar ikke ville delta alierte Alida seg med en annen kunstner fra byen, kunstmaleren K.V. Anstensen for å få laget en skisse til løsning.

Resultatet av samarbeidet ble en stor billedvev som Alida arbeidet med i flere måneder i husets glassveranda. Det var det ikke plass til billedvev i vevstuen på Kallum.

Det skulle vise seg å bli et lykkelig samarbeidsprosjekt for dem begge. «Mosseteppet» vant 2.premie og teppet ble kjøpt opp av en av byens banker, Kreditkassen for kr 10.000,-. For sin del av beløpet kunne Alida bestille snekker og få lagt nytt tak på «Kroken».

Så ble Mosseteppet borte og det var umulig å finne ut presis når dette skjedde og hvor det ble av. Trolig skjedde dette da lokalene ble bygget om omkring 1970 da Kredittkassen ble til storbanken Nordea. Så endelig, etter mange års leting  – den 9. januar 2015 ble det gjort et siste forsøk på å etterlyse dette teppet gjennom det sosiale digitale nettverk, FaceBook. Det ble delt til bl.a til bysiden i FB og Moss Avis fattet interesse og satte opp en avisartikkel «Hvor ble det av Mosseteppet?». Kort etter husket en mann med navn Arne Literud hvor han hadde sett teppet og tok turen til DNB. Sammen med banksjef Tormod Eriksen fant de fram fra lageret det ettersøkte «Mosseteppet». Teppet ble så av DNB gitt Moss Kommune som gave. Det vil så trolig etter dette bli å finne i Moss Bibliotek ved fossen.

På baksiden av teppet er det festet en papirlapp som forteller om hvem som gjorde hva. Kunstmaler Karl W.Anstensen ble født 28.nov. 1913 i Moss og døpt 26.12.1914 i Moss kirke og familien bodde da i Sjøgt.23 c. Foreldre var Hjalmar Anstensen f.1889 og Signe Berentsen f.1900. Karl døde 12.mai 2002 i sin bolig i Vestre Kanalgt. I Moss. Han er begravet på Jeløy kirke. I krikeboken skrives mellom-navnet Wilhelm som Vilhelm.

Høsten 1968 følte Alida seg mindre bra og hadde svimmelhetsanfall og mente selv hun da hadde kortere bortfall av bevissthet. Hun kunne finne seg selv sittende på en benk i byen – og lure på hvorfor hun satt der. I begynnelsen av oktober måned fikk Alida  hjerneslag. Hun forsto straks hva som hadde skjedd med henne da hun kom til seg selv på sykehuset og så ingen framtid i den situasjon hun nå var kommet i. Hun sluttet å ta til seg føde og døde på Moss Sykehus 13.oktober 1968 etter vel 1 ukes sykeleie.

Alida Lampe og Einar fikk til sammen 7 barn, hvorav 5 fikk vokse opp på «Kroken».

• Laura, født 4. Mars 1929 i Kongsvinger    (emigrert til USA i 1958).
• Peter Theodor, født 6. November 1930 på Baug/Rygge –  død i Alta 15 September 1994.
• Halvor Ophuus, født 8. Desember 1931 på Baug/Rygge – død i Grimstad, 18. Desember 2010.
• Hjalmar, født 18. Februar 1939 på Moss Sykehus – død samme dag.
• Hans Edgar, født 16. September på Moss Sykehus 1940
• Lise, født 28. Februar 1943 på Moss Sykehus – død samme dag.
• Einar jr. født 20. Februar 1945 på Moss Sykehus – død 10. September 1973 i Moss C.