Redigert pr.23.05.2014.

Min far, Einar Viken, (senior) ble født 24. februar i 1899 på Aker Sykehus, eldste og eneste sønn av premierløytnant (senere Kaptein og Major) Peter Theodor Viken fra Søndre Land og hustru, skipper/reder-datter, Sigrid Jensen fra Borøy, Tvedestrand. Einar døde på Moss Aldershjem 13. juni 1973 av hjerteinfarkt, 74 år gammel (foto: 1936).

Familien bodde i Bogstadveien 60 i Oslo ved folketellingen i 1900. Familien var økt til 4 ved at Einar hadde fått en lillesøster, Signe, f. 28.04.1900. Etter dette økte familien ytterligere med 3 jenter. Selv om hans far Premierløytnanten slet med å holde økonomien oppe ved i tillegg å virke som journalist i det som den gang var grunnlaget for «VG», hadde familien en høy sosial status og pleiet en stor omgangskrets.

Kunstmaleren

Da Einar som gutt ikke øvet på piano koplet han av ved sitt staffeli og sin palett – noe han hadde gjort i hele sin oppvekst. Når han ikke pugget noter eller malte, da dyrket han sin tredje hobby, tre-skjæringskunsten
. Også til dette var han usedvanlig dyktig – som vi senere skal se.

Foto til venstre er trolig fra Borøy eller i Bota, Tvedestrand kommune. Han ble senere elev ved Statens Kunstakademi i Oslo fra 1921 til 1923 under ledelse av Christian Krogh og Halfdan Strøm.

I 1922 deltok han på Statens Høst-utstilling i Oslo med oljemaleriet «Halvakt» som sto til en pris av kr. 100,- (her til høyre). Halvakten hadde katalog nr. 131. Han deltok også senere, i 1924 med oljemaleriet «Cutting» som ble solgt for kr. 200,-
. (også Edv. Munch var deltaker på disse utstillingene og var priset på samme nivå). Einar søkte senere staten om «Kunstnerlønn», men søknaden ble ikke innvilget. Han oppholdt seg i Paris et ½ år og han var i 1920-årene ofte på besøk hos familien som i 1918 hadde flyttet til Tromsø. Han malte en del malerier med motiver fra distriktet rundt byen. Så vidt vi vet holdt han ingen utstillinger der. Hans yndlingsmotiv var bjørkeskog, særlig omkring Tromsø.

Einar Viken ble den 12.7.1928 gift med Alida Lampe Devold, f. 18.1.1904 i Ålesund, død 13.10.1968 i Moss. De traff hverandre i Tromsø og giftet seg i Kongsvinger Garnisonskirke i Vinger prestegjeld. De ble viet der av brudens far Sokneprost Harald Ophuus Devold. Prost Devold var en kjent mann innen samfunns- og kulturliv bl.a. i Tromsø – på lik linje med Major Viken og hans familie. Prosten hadde fått Vinger presteembede etter søknad og flyttet med familien til Kongsvinger i 1924. Der virket han som Sogneprost fram til 1933, samtidig som hans svigersønn hadde arbeid som kunstner der fra 1928 til ut 1930.

Vinger menighet ønsket å få laget en alterduk (Antependi) til kirken og lyste ønsket ut blant soknets kunstnere. Alida, som var utdannet vevlærerinne og hadde egen klasse med 10-12 elever, ville delta i konkurransen og fikk Einar til å lage en arbeidsskisse til billedveven. Til høyre ser vi resultatet av arbeidet (foto av alterduken) – og prosten «bestemte» at dette var vinnerarbeidet. Han var kjent for å være egenrådig både i og utenfor embede.

Det var ikke menighetsrådet uten videre enig i og det ble startet en debatt i byens aviser. Der fikk bl.a. motivet og grunnlagsarbeidet gjennomgå kritikk. Som sin families store talent tålte han dårlig å få kritikk. Det videre oppgraderings-arbeider med Vinger kirke førte også til en massiv konfrontasjon med, for han, betydelige myndighets-personer og førte til at han etter 1930 sverget i all ettertid – aldri å delta offentlig. Og slik ble det.

I forbindelse med Vinger kirke sitt 300 års jubileum (1699-1999) ble denne alterduken promotert på Garnisonskirkens jubileumskort i 1999. I historieboken for Vinger kirke står det følgende på s. 97, Sitat:

«Antependiet med motiv fra Jesu fødsel [vi sier i dag at det er De tre vise menn], laget av Elida Viken, f. Devold, ble på Riksantikvarens anbefaling flyttet til sakrestiveggen i 1964, da kirke fikk et nytt antependium i rødt, tegnet av Finn Krafft, laget i Den norske Husflidsforening.»  Sitat slutt. (Et feiltrykk med «Elida». Skulle vært «Alida»)

Det er i ettertid også dokumentert at antependiet hang i front på alteret i Vinger kirke fra 1928 til 1964.

I perioden 1928-1930 deltok Einar, på oppdrag fra prosten, med dekorering av Vinger kirke. Han dekorerte bl.a. brystningen på galleriet over hoved­inngangen. Han malte en rekke felter (10) og benyttet dels bibelske – dels sted­egne – motiver etter anvisning av Devold. Disse 10 maleriene ble funnet igjen på kirkens loft i 2013 og henger i dag i Heraldsalen (menighetssalen) i Kongsvinger:

Fra samme periode (1928-1930) var Einar også aktiv utenfor kirken og var da sammen med flere kunstnere i Kongsvinger, bl.a. familien Skyrud hvor Einar også utførte en del dekor-arbeid i et par av familiens stuer – flere med religiøse motiver:

Nedenstående viser dekoreringen av en av stuene til familien Skyrud i Kongsvinger – fantastisk arbeid som har tatt lang tid.

Tiden i Kongsvinger preget Einar i all ettertid. Dette var en periode hvor han ble mer eller mindre frivillig med på å følge prost Devold sine anvisninger og gå mot de råd som den anerkjente kunstmaler og dekoratør Finn Krafft og Riksantikvaren hadde gitt for Vinger kirke. Det ble ikke bedre da pastor Tybring sluttet seg til kritikerene. Einar ble nok slitt ganske kraftig mellom en framtidig faglig kunstnerkarriere og den familiære tilknytting han hadde bundet sitt liv til.

Han tenkte nok at han neppe ville høste videre anerkjennelse for sine arbeider i eller for det offentlige – etter de foregående debatter omkring oppgraderingen av Vinger kirke. Det var vanskelig nok som det var – å finne et levebrød som kunstmaler. Da han så søkte kunstnerlønn fra Staten, fikk han avslag. Det var neppe noe godt budskap å få for han, og det kom tanker om å finne et nytt levebrød, et nytt yrke. Se flere detaljer og oppsummering: http://www.blogg.devold-viken.net/?page_id=4673

(Bildet: Selvportrett ca.1920). I 1930 ble hans far Majoren, pensjonert
. Familien som kom fra Tromsø, leiet plassen Baug, et sted under Carlberg gård i Rygge, nær Moss bygrense.

Einar og Alida, som nå hadde fått en liten datter, Laura f. 04.03.1929, fulgte etter til Baug hvor de fikk boplass i en fløy (Leilendingshuset) på bygningen. (Jfr. Baug – et enkesete). Da familien økte til 3 små innenfor 3 år (1929-31) ble etter hvert forholdet mellom de to familiene mindre bra, og det utviklet seg i negativ retning de påfølgende år.

Einar brukte nå mye av sin ledige tid fra 1930 til 1939 til å lage en stor høvelbenk hvor han så videre laget et komplett stuemøblement med utskjæringer. Det var en skjenk med 2 skap og 3 skuffer i midten – ett stort spisebord m/kuleben og 6 stoler, samt en stålampe som vist til høyre. Lampen er et fantastisk stykke møbelkunst med mange utskjæringer og alt i ett stykke. Stammen opp til lyspæren er sort og vridd. All dypere kunnskap om treskjæring fikk han i Vinger-perioden av Kongsvingers store sønn, treskjærer Ole Boger.

Oljemalerier som ble produsert til ut 1920 årene er stort sett signert med fullt navn og årstall under navnet. Dette forandret han når det var salgsmotiv. Da signerte han «E.Viken» med buestrek under navnet. Hvis han ikke likte maleriet ville han heller ikke signere det med sitt egen navn

. Da signerte han maleriet med pseudonymet «Charlie».

 

Organisten

Piano-gaven fra 1911.

Einar viste tidlig sine mange talenter og kom tidlig i pianolære. Da den musikalske utvikling hadde stor framgang, fikk han et piano i gave på sin 12-årsdag. På dette øvet han ganske iherdig og ble snart familiens midtpunkt ved ved alle sosiale sammenkomster. Pianoet fulgte han som en skygge til han bosatte seg på aldershjemmet på Mallakof i Moss. Det var bare ett unnatak – og det var perioden 1939 – 1966. Da sto pianoet hjemme hos hans foreldre – noe vi straks skal komme tilbake til.

Oljemaleri, «Skog» (ukjent år). Våren 1933 ble Einar etter søknad innmeldt som elev ved Musikkonservatoriet i Oslo hvor han så fikk orgel-undervisning med Arild Sandvold fram til sommeren 1936. Høsten 1936 tok han også faget «Musikkhistorie» med Torleif Eken.

Nå kunne han søke arbeid som Organist, hvilket hjalp på budsjettet. Fra 1936 til 1941 var han engasjert som organist flere steder, sist ved Metodistkirken i Moss.

I 1939 fikk paret et barn, «Hjalmar» som bare levde noen timer. Det hjalp ikke på husfreden på Baug – og så, etter snaue 10 år ble slitasjen så stor mellom familiene at forholdene til slutt ble uutholdelige.

(Bildet til høyre: Einar på Baug i Rygge, 1964).

30-årene var en tøff og vanskelig periode, og det grodde i de politiske miljøene. Særlig var engasjementet i et parti som het Nasjonal Samling (NS) stor blant kunstnere. Dette førte også til at Einar engasjerte seg og endte opp som fylkesfører  (trolig Akershus el. Østfold). Da han kom hjem til Baug var nok ikke Majoren så entusiastisk for sønnens engasjement.

Utviklingen i Europa var ikke bra og her hjemme var det ikke alle som var begeistret for en fyresdøl ved navn Vidkun Qvisling. Men en ting gjorde han før okkupasjonen – han satte fylkeskontoret i brann en mørk kveld slik at alle arkiver gikk tapt. Ikke alle var glade for det.

Einar avla førerprøve for bil i 1931 da hans foreldre kjøpte en Ford for å komme seg rundt. Med dette ble han også sjåfør for sine foreldre når de skulle rundt og på tur, bl.a. til Sørlandet hvor hans mor kom fra. Han fornyet sitt førerkort i 1936 fram til 1941.

Penger var et evig problem for Einar. Han hadde i hele sin oppvekst fram til familien flyttet til Klevberget 42 i 1939, for det meste hatt adresse hos sine foreldre og var deres sentrale midtpunkt – selv om han hadde oppholdt seg på flere adresser i Oslo i sin studietid. De hadde sponset han med 1/2 års studieopphold i Paris og hadde gitt han økonomiske bidrag opp gjennom hele hans liv – utenom de gangene han hadde strøjobber som organist eller han fikk solgt et og annet oljemaleri. Var det noe han hatet, så var det tanken om at han skulle ende opp som «hygge-pianist». Det skulle aldri skje – det var bunnen etter hans mening.

Uten egne faste inntekter var det lite å hente i bankene for han – så Alida fant løsningen ved å beklage seg til sine brødre. Og Devold-familien fant et hus (sommerhytte) med adresse, Klevberget 42, «Kroken» i Moss og kjøpte plassen til Alida, gitt som særeie. Dette fallt Einar voldsomt tungt for brystet. Han oppfattet trolig dette som en tilsidesetting og demonstrasjon på egen udugelighet som familieforsørger.

 

Livet under og etter krigen

Konsekvensen av å flytte fra Baug i Rygge til Klevberget i Moss var at Einar begynte å pendle mellom boplassene for å vedlikeholde sine spilleferdigheter. Han nektet tvert å flytte pianoet fra Baug til Klevberget og begrunnet dette med at Alida og barna ikke tålte timers øving hver dag. I tillegg ville han heller ikke ta del i de vedlikeholdsoppgaver som hørte til huset. Han gikk totalt i vranglås.

Så kom krigen til Norge og familien økte fra 5 til 6 personer med sønnen Hans i september 1940. Sommerhuset var ikke isolert, hadde utedo og manglet innlagt vann. Det hørte til huset en veirett over og vannrett (brønn) på naboeiendommen. Men etter ett års nabokrangel om veiretten ble brønnen forurenset av ekskrementer, og vann måtte etter denne hendelsen hentes fra Kallum, over 300 meter bratt gange opp «Norønnabakken». Det ble flere kalde vintre før man fikk vann og anlagt ca 100 meters kjørevei fram til huset – alt ved handmakt av Alida og barna.

Oljemaleri «Kjærlighets-stien», ca. 1945 (motiv fra Tromsø).

Einar måtte tjene penger til familiens livsopphold. Bildemaling og organistjobber var det smått med før krigen og det ble ikke bedre etter okkupasjonen, snarere tvert om. Alida hadde sin vev i glassverandaen hvor hun vevet filleryer (golvtepper), men det var kaldt om vinteren og den samlede virksomhet gav ikke nok penger i kassen. Oljemaleriet til høyre, kalt «Kjærlighets-stien» ville han aldri selge. Det hang i den lille stuen til boet ble gjort opp. Maleriet innebærer også et tidsskifte i måten han malte sine bilder på – de ble mer «salgsvennlige» etter krigen.

(Bilde: «Vinterlandskap», 1953 til høyre er trolig også fra Tromsø. Det minner mye om det siste maleriet han fullførte – se nederst på siden)

.

Å finne et lønnet arbeid i for en som var kunstner var ikke lett. Konkurransen var like stor som fortvilelsen i dette yrke – og slik det også er idag. Til slutt fikk han arbeid som kulissemaler på det som under krigen ble kalt «Det Tyske Teater» i Oslo. Han var nå 42 år og arbeidet med kulisser førte han langt bort fra orgelet og inn i alkoholisme. Det jobbet mange «tapere» ved teateret. Arbeidet førte også med seg en del reisevirksomhet slik at han i korte perioder var borte hjemefra og måtte ta bosted i andre byer.

Like før krigen var slutt fikk paret enda en sønn, Einar jr. født 20.februar 1945
. Situasjonen var nå at familien talte 5 barn hvorav 3 var i ten-årene (Laura 16, Peter Theodor d.y.15 og Halvor Ophuus 14), Hans var 4 år og en Einar jr. var nyfødt). Alle måtte nå bidra med sitt. Da eldste var ferdig med skolen bar det rett ut i arbeid. Det samme gjaldt for de to neste – de mønstret ut – noe som var populært og ettertraktet på den tid.

Hans organist-tilærelse var nå borte for godt, men han hadde nå endelig fått en avtale med en kunsthandler i Oslo om å ta imot bestillinger på oljemalerier, produsere disse og motta oppgjør. Avtalen inneholdt også levering av 2 typer rammer (lyse og/eller mørke) til oljemaleriene slik at disse kunne leveres ferdig med ramme. Levering til kunsthandleren skulle skje med 3-4 produksjoner en gang i uken. Var det en produksjon han ikke ville være bekjent av, signerte han maleriet med «Charles»
. ( Her et bilde av Einar Viken, senior, – tatt i 1965).

Det ble spilt mye sjakk i huset på Klevberget i begynnelsen av etterkrigsårene. Einar meldte seg inn i Moss Sjakk-klubb etter oppstarten i 1946 og en sjakkvenn ved navn Rolf Hansen turnerte i huset hver uke 1946-1948. Da måtte vi barn være stille som mus og holde oss på rommet.

Rolf Hansen skriver etter hukommelsen:

«Så var det Einar Viken, en eiendommelig mann med mange kvaliteter. Hans sønn Peter Theodor, var min venn. Vi spilte meget sjakk, og tilskyndet av min grandonkel William Andreassen begynte vi i 1946 i Moss Schakklubb. Neste år spilte vi i Landsturneringen i Kristiansand, hvor jeg blev nr. to i klasse 2. Peter falt efter hvert ut av sjakken, men jeg fortsatte å spille med hans far, som var en sterk spiller og tidligere medlem av klubben. Han begynte efterhvert i klubben igjen, og vi trente meget hjemme hos ham i Kallumskogen. Jeg vil ikke si at huset var en vogn, det stod solid på bakken, og der bodde han med kone og fire barn.

Ca. 1950: Fra venstre bak: Peter og Halvor. Forran: Hans, fetter Gunnar (svensk), Einar jr., Laura og de svenske kusinene Gunilla og Ragnhild Fredberger. 

Det var nok trangt, men alle hadde sitt rum, og Viken hadde sitt atelier der. Vi spilte lange matcher med sjakklokke, og mange var de gode smørbrød jeg fortærte der, tilberedt av hans kone, som var født Lampe Devold. Hun var i familie med Devoldene i Ålesund, og av og til var det besøk av en kusine av Peter, Beate Devold. Også hennes bror kom innom. Av utdannelse var Viken organist og maler. Han var ganske god med penslene, men dårlig økonomi gjorde at han måtte male «pene» billeder. Du vet, «Elg i skogen», «Tiurlek» og denslags overvakre naturmotiver. Jeg husker en gang formannen i Schakklubben, Walter Hansen (dengang), Joffens far, kom med et billede han hadde klippet ut av et ukeblad. Det forestilte et par på en veranda, en illustrasjon til en kjærlighetsnovelle. «Jeg syntes det var så vakkert,» sa han til Viken. «Kan du male det?» Det kunne kunstmaleren, og det ferdige produkt havnet på Hansens vegg. «Gir det deg ikke dårlig samvittighet?», spurte jeg Viken. «Jo,» svarte han, «men jeg trenger pengene.»

 

Ca. 1950 fra venstre: Alida, Einar, hans søster Bothild med mann, domprost Ragnar Fredberger, fra Upsala.

Under krigen var han lenge teatermaler ved Deutsches Theater i Oslo. Før krigen hadde han vært medlem av NS, men han meldte sig ut ved okkupasjonen og blev aldri anklaget for landssvik. Men vi snakket aldri om politikk, det dreiet sig mest om sjakk. Han var en snill brumlebasse, som kanskje var litt for glad i alkohol. Han måtte ofte til Oslo med sine billeder, og det hendte ikke så sjelden at han kom hjem en smule bedugget. Et par ganger måtte våre sjakksesjoner utsettes. Men stort sett var han edru. Vi fikk mindre kontakt da jeg begynte i Moss Avis, og senere blev mine opphold i Spania flere og lenger. Men jeg minnes ham som en god venn og en begavet sjakkspiller. Han var også begavet som maler, jeg har sett nogen av hans gamle alvorlige arbeider, og hadde hans livssituasjon vært en annen ville han kanskje ha vært et kjent navn. Hans musikerkarriere efter konservatoriet var relativt kort, han var så vidt jeg vet en tid organist i en kirke, men han blev gift og fikk barn og måtte tjene penger.»

 Ordningen med kunsthandleren i Oslo var drepen for den frie kunst og utøvelsen av yrket. Han gav gjentatte ganger uttrykk for at han bedrev yrkesmessig hor. Det var tydelig hans pine og plage at han ikke hadde hverken mot eller vilje til å bryte rutinen med helgefyll. Han så åpenbart betraktet som destruktiv virksomhet mot seg selv. Han ble sendt på avrusingsopphold flere ganger med års mellomrom. Han kunne bli voldelig og slo slik at resten av familien ble redde, og det var ikke sjelden at han ble hentet for avrusing over natten.

Den 13.oktober 1968 dør Alida Lampe etter hjerneslag og en ukes tid på sykehuset. Einar ble etter dette dødsfallet – en kort periode, tatt med til Seljord hvor sønnen Hans bodde med sin familie. Han hadde da – ved besøk – funnet han død-drukken nederst i trappen til ateliet en iskald vinterdag, i et iskaldt hus. Etter en kortere rekognovalisent kom han seg igjen og reiste så tilbake til huset på Klevberget og fikk avhendet Alida sin vevstue. Hennes arbeider ble for flere år siden ble flyttet fra glassverandaen til et lite leid hus på Kallum. Bilde av Alida er fra 1965.

(Det siste oljemaleri «Bjørkeskogen», malt på Mallakov aldershjem i 1973 ble stående på staffeliet dagen han døde).

(3 måneder senere 10.09.73 døde hans sønn, telegrafisten Einar jr., i en bilulykke i Moss sentrum).

Klevberget 42 eksisterer ikke lenger. Det ble revet en tid senere etter salget i 1973. Tomten er imidlertid ikke bebygd. Statens jerbaner har i alle år hindret bygging på tomten, grunnet at jernbanelinjen skal en gang få spor 2.

——————————

En hjertelig takk går til Jan Magnar Byfuglien i Kongsvinger for å ha bidratt til oppklaring og fakta omkring bruken av alterduken i Vinger kirke og for å ha gitt oss opplysninger om Einar sine malerier funnet på loftet i kirken. Disse maleriene skal nå henge i Vinger Menighetshus.

En takk går også til Geir Klungseth (Lysaker pk.) som har bidratt med div. fakta arkivdata og Ivar Ernø som har sendt oss et utsnitt av ovenstående brev fra journalisten og sjakkspilleren Rolf Hansen.

 

                                                                           ——— EOF ——–