OMHUGGING AV DØPEFONTEN I VINGER KIRKE 1933

 

Omhuggingen av en gammel middelalder døpefont av klebersten i Vinger kirke ble på ordre av Sogneprest Devold iverksatt og utført av stenhuggeren Ole Boger, Kongsvinger
. Prosten oppfattet den gamle døpefonten som stygg, klumpete og lite formålstjenlig. Omhuggingen var ikke et godkjent oppdrag verken fra Riksantikvar eller stedets Menighetsråd. 

Her omtale i Aftenposten 9.9.1933:

Middelaldersk døpefont «restaurert» fordervet.

For Aftenposten av museumsassistent Reidar Kjellberg

Da undertegnede i sommer skulle undersøke den gamle kleberstens døpefonten i Vinger kirke, fortalte maleren Finn Krafft mig at fonten i vinterens løp hadde været gjort gjenstand for uvøren behandling av en stenhugger
. Men selv om jeg kom til kirken med bange anelser, hadde jeg aldri trodd at der i vår tid kunne passere en så hensynsløs vandalisering som her var skjedd

. Det som er foregått er av de frekkeste og beklageligeligste ødeleggelser av norsk middelalderkunst som vi kjenner til. Den er så meget mer utilgivelig som den er foretatt med fullt overlegg, og man må tro mot bedre vidende.

Det dreier seg om en helt enestående døpefont fra tidlig 1200-årene. Før omhugningen må den med sin tunge, alvorlige form og den enkle dekorasjon langs skålens rand ha været et betydelig minnesmerke fra vår tidlige middelalderske stenkunst.

Nu er dens vakre flater totalt ødelagt med tørre, sjablonmessige blomstermotiver og gnidret naturalistisk figurframstilling. Den er uoprettelig utspjåket, med et kirkelig uttrykk ville det hete profanert.

Så ytterlig lite vi har bevart av tidlig middelalderkunst i Norge, blir hvert enkelt stykke en klenodie, hvis kunstneriske og historiske  verdi vi må kreve respekt for. Derfor er det som her er skjedd, mere enn et mellemværende mellem de ansvarlige myndigheter. Også almenheten må få kreve å få vite hvordan en slik vandalisme kan finne sted

. Vi må få garantier mot at en klåfingret og pietetsløs hvemsomhelst skal kunne ødelegge minnesmerker som århundrer har skånet
.

Reidar Kjellsberg

Assistent ved Kunsindustrimuseet.

 

——

Aftenposten 16.9.1933

Døpefonten i Vinger kirke.

Svar til hr. Reidar Kjellberg av Harald O. Devold

Kan De tenke Dem, hr. Kjellberg, at man for 700 år siden likesom i dag kunde lage ikke bare herlige ting som i Nidarosdomen, men også plumpe og mislige ting. For eksempel en kluntet og klumpete tresko?

Men når 700 år er gått, er det meget mulig at treskoen som kulturhistorisk dokument kunde komme til stor heder og verdighet i et museum, ja, bli et kostelig klenodie. Den måtte da selvfølgelig tas vare på, innregistreres og katalogiseres , ja, måskje bli gjenstand for en meget interessant og lærd avhandling av en ekspert som f.eks. Dem. Desto mere vilde De da naturligvis ta vare på klenodiet!

Men om klenodiet så skal gjøres til bruksgjenstand i dag? Da kommer åpenbart saken i en ny belysning, og synspunktet blir jo et ganske annet. Og her rører vi nettop ved den stadige konflikt mellem våre museumsfolk  og oss prester. Jeg har f.eks. selv erfart hvor vondt det er å sitte under gudstjenesten på de smale rettvinklede benkesæter i Haslum kirke. Man fortalte mig at det var arkitekten som hadde forlangt dem slik, ja endog gjort kabinettspørsmål av det, for – stilens skyld.  Jeg vet ikke om arkitekten er noen flittig kirkegjenger. Han burde rettmessig være forpliktet til å sitte der rettvinklet hver søndag for stilens skyld. Så fikk han anledning til nærmere å overveie forholdet mellem et museumssyn på saken og behovet for gudstjenesten i dag.

Finn Krafft, som de nevner, hadde levert et utsmykningsforslag for korets behandling i Vinger kirke i lys lysegrønn hovedfarve. Da jeg spurte ham, hvorledes han kunde behandle koret som var det en lys festsal han vilde lage, og spurte om ikke alteret med korset, vår kristne tros hovedsak  og korets samlende midtpunkt, måtte kreve en alvorligere farvebehandling enn hans lyse, vakre dagligstue, hvor jeg bare savnet blomsterpotter i vinduene – svarte han mig, at «han hadde ikke tenkte på det». Altså, en kunstner med smukk farvesans, som ikke har opfattet sin opgaves innhold. Se, det var det krav, som gudstjenesten samlet om Kristi kors stiller, han «ikke hadde tenkte på». Men fra dette annet synspunkt, som vi prester representerer, tar altså tingene sig meget annerledes ut enn fra det kulturhistoriske museums eller fra den maleriske virknings standpunkt. Og skjønt jeg jor ikke har den ære å kjenne Dem, er jeg meget villig til å la Dem være den kulturhistoriske ekspert og jeg en hvemsomhelst. Men må ikke De da også høflig la mig får være litt ekspert hvor det gjelder gudstjenestens behov, og De altså en hvemsomhelst?

Jeg beklaget at De ikke har sett døpefonten i dens gamle skikkelse og beklager at jeg ikka kna stille et billede av den ved siden av Deres i bladet her. Men, tenk Dem en ophovnet, rått utarbeidet, skjev vaskebolle, satt skjevt på en avhugget, hellende gåselabb, med svømmehuden utover på den ene side, så vil De ha en nogenlunde adekvat forestilling om den. Tenk spå på døpefonten i Stavanger domkirke eller Hede kirke i Bohuslen.

Jeg vil ikke gå i rette med Dem, for jeg forstår Deres hellige harme over klenodiet som De ikke har sett, og foreslår at vi stifter fred, idet jeg høit anerkjenner Dem – ja, jeg har jo ellers ikke hørt Deres navn neven før – og så skal De anerkjenne mig som geistlig ekspert i tingenes sakrale bruk, og så lar vi all profan sprogbruk fare.

For jeg kan godt tenke mig, at likesom De i dag kunde være mannen til å gi oss en interessant og lærd avhandling om det gamle klenodiet, med lovprisning av det høie kulturhistoriske verd og interesse, så kan måskje Deres sønnesønns sønn om 200 år skrive en ny og enda lærdere avhandling om de merkelige og ypperlige relieffer på døpefonten i Vinger kirke, som skyldes den talentfulle bygdekunstner Ole Boger, en av disse utvilsomme talenter, likesom Soland Jonsson Østber og andre som professor Meyer nylig skrev om her i Glåmdalen. For jeg forsikrer Dem til at Ole Boger er et slikt utvilsomt talent.

H. Devold    

 ——–

Aftenposten 28.9.1933

Døpefonten i Vinger kirke

Svar til prosten Devold

Prosten Devold har åpenbart ingenting forstått i den beklagelig affære med døpefonten i Vinger kirke. Her er hverken spørgsmål om om den romanske fonten før ødeleggelsen  kunde sidestilles med våre gotiske praktsaker, eller om den efter ødeleggelsen er blitt et moderne praktstykke, – det er også i denne forbindelse ganske likegyldig om den mann som har været prostens redskap ved omhugningen. Er et utvilsom talent eller ikke.

Saken gjelder helt enkelt at Vinger kirke inntil for et år siden har hatt en ubeskadiget font fra tidlig middelalder, så vidt man ennu kan dømme et enestående stykke. Dette sjeldne fortidsminne er i vinter, og på prestens initiativ, blitt omhugget til ukjennelighet. For riktig å gjøre ødeleggelsen grundig har presten endog latt være å sørge for at det finnes et billede av fonten i dens opprinnelige skikkelse.

Selv om prosten Devold øiensynelig savner følelsen for at der kan være kunstneriske verdier ved et ganske enkelt og ukunstlet stenhuggerarbeide, hvor det hverken er brukt passer eller vinkelhake, så skulde man allikevel tro at en prest iallfall hadde sans for den religiøse og kirkelige verdi som ligger i at man har bevart et urørt minne fra kristendommens eldste tid i grensebygdene. Han burde ikke forvirres av at de antikvariske og og de kirkelige interesser her faller sammen, og at også fontens historiske verdi nettop bestod i at den har fått være urørt, så den i all sin provinsielle enkelhet virkelig var et troverdig minne om bygdens liv for 700 år siden.

At presten er litt av «en ekspert i tingenes sakrale bruk», som prosten Devold uttrykker det, skulde vel i grunn ikke behøve å hindre at han viste de sakrale gjenstander tilbørlig ærbødighet. Og hvis han finner at det gamle tingene ikke lenger egner sig som bruksgjenstander i dag, ja da får han heller lag dem få stå i fred på mørkeloftet
. Det er i alfall helt utilgivelig at han begynner å fingre med dem når der ingen tvingende brukshensyn er tilstede – i Vinger er det jo til overflod to døpefonter i kirken! Sakn han endelig manifestere sin egn smak, så må der vel selv på Kongsvinger være nok av annen sten han kunde prøve sine og andres talenter på.

Presten bestyrer ikke bare et geistlig embede. Hvor kirken inneholder ting av kunstnerisk og historisk verdi, er det naturlig at man har den tillit til presten at man går ut fra at han vil verne om dem. Det står dessverre ikke til å nekte at prosten Devold har misbrukt denne tillit.

Personen Devold er likevel av underordnet interesse i denne sak. Når jeg har trukket affæren frem, er det fordi jeg mener det må presiseres at en pres eller et menighetsråd ikke skal kunne skalte og valte med våre fortidsminner efter eget godtykke – være hensikten aldri så god. Jeg vet at man i almindelighet kan stole på prestenes pietetsfølelse, og at det fleste med glede tar op denne spesielle opgaven. Men det ser allikevel ut til at det ennu er grunn til å spørre om vi har garantier for at slikt som affæren på Vinger ikke kan gjenta sig.

Reidar Kjellberg

---

---

Profil (CV)

Reidal Kjellberg, kunsthistoriker og museumsmann. Født 1904 i Fredrikstad. Kjellberg tok examen artium i 1924 og begynte å studere teologi. Imidlertid fant han snart ut at han var mer interessert i historiefagene; kunsthistorie og litteraturhistorie, og brøt over tvert med teologistudiene. Likevel er det mange spor av hans religiøse studier i det han skrev. Han behandlet for eksempel «Den hellige natt i kunsten», kåserte «stjernespill» og nærmest dramatiserte en husandakt i salmedikteren Dorothe Engelbretsdatter regi.

I 1934 tok han magistergraden i kunsthistorie og fikk en stilling som amanuensis ved Norsk Folkemuseum, hvor han ble værende i alle sine yrkesaktive år. Her ble han konservator 1937, nestleder i 1940, og direktør fra 1947. Kjellberg gikk først løs på innredningene i de nye gjenstandsmagasinene og den nye utstillingsbygningen. Ordningen viste et sikkert sikkert grep om det estetiske og i formspråket. Det er i de senere år gjort omfattende restaurerings- og oppgraderingsarbeider i kirkesamlingen, men likevel har samlingen beholdt sitt grunnlag etter det mønsteret som Kjellberg bygde den opp.

———————————–

EOF